Rød-grønn F-16-potens

Potente kvinner og potente kampfly - det vil likestillingslandet Norge ha.

Ikke mange uker etter kvoteringsdebatter om antall kvinner i viktige eller mindre viktige minister- og statsrådsposter er blitt nedtonet, foreslår den kjønnsbalanserte rød-grønne regjering å sende mannskap, samt F-16 fly til Afghanistan. Ikke helt ulikt den forrige regjeringens frigjøringsplaner, demokratioppbygging og fattigdomsbekjempelse skal «vi» i Norge fortsette nesten som før - ute i verden. Såkalt realpolitikk vil selvfølgelig handle om strategisk geopolitikk og med utgangspunkt i rådende maktkonstellasjoner. Det er dette som er det tragiske - ikke minst fra et kvinnepolitisk ståsted. Likevel stiller jeg følgende spørsmål: Har noen i regjeringen spurt eller snakket med afghanere som faktisk ber Norge om denne type hjelp? Har noen av de mange likestillingsforkjemperne blant de rød-grønne snakket med kvinneaktivister i Afghanistan og fått vite at det er just denne type norsk innsats de ønsker seg og drømmer om?

I MINE ØYNE sier dagens rød-grønne F-16-potens noe om kvinner i maktposisjoner, og det sier adskillig om kvinnepolitikk hjemme og ute. I det hele tatt sier denne type potente vedtak ganske mye om de posisjoner kvinner - og feminister - kan innta. Utenriks- og «forsvars»-politikk er tradisjonelt maskuline felt og åpner i liten grad for såkalt kvinnevennlige utsiktsposter. Feminister på hjemmebane deltar - ikke overrraskende - i en fortsatt USA-styrt global krig mot/for terror og bidrar således til fortsatt militarisering av et av verdens mest skadeskutte land og folk.Lenge hadde afghanske kvinner både ropt og fortalt om forholdene de levde under. Det var særlig fra og med 11.9 2001 at afghanske kvinners liv - eller deres burka - virkelig kom i fokus. Her hjemme var ikke minst Aps Marit Nybakk med ett på banen og markerte seg som ivrig støttespiller for afghanske kvinner (og barn) og uttalte seg om sin støtte til kvinnefrigjørende krig, i Bush% regi. Feministisk krig, antar jeg hun da måtte mene. I USA trådde Mrs. Bush fram som en like feministisk støttespiller. Plutselig var også hun opptatt av afghanske kvinners uutholdelige livssituasjon - kvinnekamp ble et tema for presidentfruen. Hun poserte sammen med flere kvinneaktivister - i og utenfor USA og særlig viste hun seg sammen med kvinner som talte Taliban midt i mot. «The fight against terrorism is also a fight for the rights and dignity for women», erklærte presidentfruen. Siden har hun (og mange andre kvinner) vært tause om dette. Ikke helt ulikt den taushet journalister flest synes å velge.

KJØNNSRETORIKK til forsvar for kvinners og barns rettigheter florerer - særlig i førkrigsreportasjer. Ofte blir det vellykket retorisk strategi av dette, men alltid som supplement til andre strategier. Kjønnsretorikken alene er sjelden tilstrekkelig for å vinne oppslutning om å gå til krig - uansett hvor mye man vektlegger det å skulle beskytte «kvinner og barn». (Sidestillingen lever fortsatt - altså kvinner og barn. Antakelig treffer det «våre» Hearts and Minds.) Når krigen er i gang, forsvinner ikke identiteter knyttet til kjønn, snarere forsterkes kjønnete identiteter - på bakkenivå der livene leves, tas, bombes og slites i fillebiter. Men da forsvinner oftest kjønn fra mediebilde. Og politikere, uansett kjønn, synes påfallende ofte å la blikket igjen rette seg mot business as usual.I et klima der skillelinjene mellom venn og fiende knapt fins, der krigsherrer, eks-Taliban-ledere og Karzais egne folk bokstavelig talt sitter side om side i det som skal utgjøre Afghanistans framtidige lovgivende forsamling, i et Afghanistan som minst av alt trenger økt militarisering, der skal Norge igjen på banen, altså i lufta. Den kvoterte/ikke-kvoterte regjering - skal sende av gårde F-16, kamp- og jagerfly av beste merke, til et Afghanistan der Isaf-styrker og en USA-ledet Enduring Freedom-bombekampanje ei heller kan holdes adskilt. Via retoriske knep søker man å framstå som beskyttere av land og folk på andre måter enn det USA blir stadig mer beryktet for.

KVINNER SOM Malalai Joya og Malalai Shinwari, begge nylig valgt inn i parlamentet, trues daglig - og daglig mer og mer - av krigsherrer og andre afghanske menn. Sonali Kolhatkar, leder for Afghan Women\'s Mission, sier følgende til IPS: \'I do not share the enthusiasm of Karzai and Bush because they have often used women\'s participation as an excuse to justify their policies.\' Det er virkelig maktpåliggende at Norge nå våger å vise en mer selvstendig utenrikspolitisk praksis og handlekraft enn den vi altfor lenge har sett og nå aner vi skal fortsette å se.Det de fleste afghanske kvinnene frykter mest (og ikke helt ulikt det man opplever i Irak) er at reaksjonære fundamentalister og krigsherrer skal innta viktige posisjoner og således svekke ethvert tilløp til det man forsiktig kan kalle håp om kvinnefrigjøring. Mine kilder i Irak og Afghanistan har beretninger om hvordan demokrati, frihet og menneskerettigheter nå inngår i dagligtalen - om enn på en måte de færreste hadde tenkt seg: «Hvis du ikke oppfører deg pent nå, kommer demokratiet og tar deg!» er en variasjon av denne nytalen - her fra en mor til sitt ulydige barn.

DEN DAGEN hedersord som de nevnte, oppfattes mer som truende tale enn som håpningsfulle løfter, hva da? Hvordan skal man da forklare at krig betyr fred? Likestilling og kvinnekamp handler det i allefall ikke om! Da spiller det heller ingen rolle om vår nye kvinnelige forsvarsminister unnlater å ikle seg bunad eller omfavne Rumsfeld. Potente kvinner og potente kampfly - det vil likestillingslandet Norge ha. Uansett balansegangen de rød-grønne må foreta, sier dette mye om utenriks- og forsvarspolitikk som en maskulin arena. Det sider også mye om feminismens mange ansikter. Selv kjenner jeg ingen afghanske kvinner som roper på økt støtte til Operation Enduring Freedom; for det er hva Isaf-styrkene i bund og grunn er.