Rod og vink fra Stewart

NEW YORK (Dagbladet): - Ja, jeg har mange fans i Norge, og i Skandinavia. Er det ikke flott, jeg kommer dit, sier Rod Stewart (57) til Dagbladet.

Vi treffes ved inngangen til hans første lanseringsparty for det nye albumet «It Had to Be You... The Great American Songbook» som kommer i slutten av oktober.

Rod Stewart er hyggelig, avslappet og prater. Han har alltid sett sliten ut og ser ikke mer sigen ut nå enn for 20 år siden. Håret er omhyggelig stylet med mørke og lyse striper. Den evig åpne skjorta er på plass og utenpå den ei hvit brokadejakke.

- Herregud, har du sett ei slik jakke, bare til scenebruk, sier han.

Glitreparty

Vi er flere hundre som mingler rundt i den høyloftede toppetasjen i TriBeCa i New York. Stedet er selvsagt et gammelt fabrikklokale med svære vinduer ut mot Hudson-elva og Nedre Manhattan.

Champagnen flyter, og de kvinnelige gjestene synes å konkurrere om å se ut som Shakira. De som ikke har noen sjanse i den retning, glitrer til gjengjeld desto mer. Det kysses og klemmes på alle kanter. Ved et rysjet langbord står japanske sushikokker og serverer sine nydelige små kunststykker av rå fisk, et annet sted er et par kinesiske kokker i ferd med å distribuere lekre dim sung ut i mengden. Innimellom alt dette åler kelnere seg rundt med kanapeer.

Nytt selskap

Rod Stewart kommer sammen med sjefen for plateselskapet «J», Clive Davis, selve guruen i amerikansk musikkbransje.

Mannen som sto bak Whitney Houston, Billy Joel, Barbra Streisand og nesten alle andre som har vært i stand til å tjene penger på musikk. Med «It Had to Be You» er også Rod Stewart i hans stall, og dette partyet er også en markering av det. Davis har vært med i produksjonen og forteller gledestrålende om hvordan hans gjester sang med på Rods nye album om bord på yachten i sommer.

Syng med

Og dette er nettopp den typen sanger Rod Stewart nå presenterer. Mannen som har holdt det gående i snart en generasjon, og har som solgt 120 millioner plater, har kastet seg på en variant av croonerbølgen. Klassikere i underholdningsmusikken.

Som «They Can't Take That Away From Me», skrevet av Ira og George Gershwin i 1938. «The Way You Look Tonight» og «These Foolish Things».

Fra scenen forteller Rod at sistnevnte er hans egen favoritt, og at han alltid har drømt om å lage et album med sangene hans foreldre elsket. Det er ørlite grann patetisk å se den gamle rockeren synge «That Old Feeling», men samtidig må man bare innrømme at hans rustne stemme gir en ekstra dimensjon til gamle slagere.

Sentimentalt

Vi står og sitter foran scenen. Balanserer glass og nynner. Den gråsprengte, litt fetladne herren ved siden av meg, går rett på sak:

- Er du gift?

- Ja, svarer jeg.

Samtalen videre går litt tregt. Han er imidlertid begeistret for Rods nye store amerikanske sangbok.

- Den er som skapt for ironi-generasjonen, vi om aldri får uttrykt følelser på annen måte enn å spille sentimental musikk høyt på bilradioen - når vi kjører alene.

Livets soundtrack

Nesten det samme sier Clive Davis der oppe på scenen.

- Rod har skapt et vidunderlig og moderne lydspor for våre liv. Og dette lydsporet surrer videre utover kvelden. Champagnen er for lengst forlatt til fordel for vodka og rød schweppes. Den gråsprengte forfekter synspunktet om ironigenerasjonen et annet sted i lokalet. Kanapeene er borte og Rod Stewart har gått. Hva han sang til slutt?

«Everytime we say goodbye».

NOSTALGISK: Fra scenen forteller Rod Stewart at han alltid har drømt om å lage et album med sangene hans foreldre elsket. Og så synger han «That Old Feeling». Hans rustne stemme gir en ekstra dimensjon til gamle slagere.