Rød-saken i perspektiv

JØDEUTRYDDELSEN: Hvorfor skulle handlingene ovenfor jødene akkurat i Knut Røds sak minimalis eres og regnes for - nærmest ingenting?

I TREBLINKA, den tyske tilintetgjørelsesleiren i Polen hvor flest jøder - nest etter Auschwitz - ble drept i gasskammer under 2. verdenskrig, ble det på et tidspunkt bygget en slags filmkulisse der togene med ofrene ankom. Dette for å gi inntrykk av en ordinær togstasjon, med både kart og stasjonsur (men klokken var påmalt og viste derfor alltid samme tid). Det var om å gjøre for gjerningsmennene å skape en forestilling om at man var kommet til et «normalt» sted, slik at det ikke skulle oppstå panikk og dermed kaos i ofrenes rekker. En mer kjent illusjon er den som ble brukt foran gasskamrene i Auschwitz, når de store toglastene med redde og utslitte, men likevel intetanende, mennesker ankom. I store grupper ble de av dem som ikke ble ansett «arbeidsføre», ført inn i gasskamrene med forsikring om at de bare skulle dusje.

NAZISTENES BEHOV for å kamuflere sine intensjoner og handlinger var likevel stor også langt fra henrettelsesstedene, der arrestasjoner og oppsamling av ofre fant sted før videre transport. Strategien som ble utviklet overfor jødene var imidlertid svært ulik i de forskjellige europeiske land, men har det til felles at framgangsmåten skulle gjøre aksjonene mest mulig velfungerende i hvert enkelt land over tid. I Norge, der antallet jøder var svært lite, anså tyske okkupasjonsmyndigheter at det ikke var behov for en langtrukken og hard segregasjonspolitikk for å utskille jødene. Etter at den første panikken hadde lagt seg etter 9. april 1940 fikk derfor de fleste jøder inntrykk av at det var mulig å holde fast ved sine liv i Norge. Wilhelm Wagner, som kom til Norge med det oppdrag å lede Gestapos «kontor for jøder, frimureri og kirkesaker», mente det ikke var hensiktsmessig å gjøre det samme overfor jødene i Norge som f.eks. i Tyskland. De spede forsøk i en slik retning, som hirdens maling av antisemittiske slagord på jødiske butikker, ledet til reaksjoner fra det øvrige samfunn. Nasjonal Samlings ledelse nedla derfor forbud mot denne type «aksjoner». J-stemplingen av legitimasjonskortene, som ble innført ved en kunngjøring i landets aviser i januar 1942, ble i det jødiske miljøet oppfattet som alvorlig, men uten at det var mulig å identifisere den fulle rekkevidden av tiltaket. Nettopp dette var også hensikten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN destruksjonsprosessen overfor jødene var ikke bare avhengig av en systematisk og stedstilpasset kontroll av offergruppen. Gjennomføringen av de nødvendige arrestasjoner og deportasjoner avhang også av en betydelig medvirkning fra allerede eksisterende byråkrati, paramilitære nazistiske grupperinger, osv. Det mest effektive når det gjaldt bistanden til jødeutryddelsen var imidlertid ikke medvirkningen fra nasjonalsosialistiske grupper, men den bistand som det etablerte statsapparats institusjoner og byråkrati kunne tilby tilintetgjørelsesmaskineriet. Det er innenfor denne problematiske realiteten Rød-saken i alle år har ligget og ulmet - og fra tid til annen blusset opp - helt siden den endelige frifinnelsen av ham i lagmannsretten i 1948. Men kritikken av Rød-dommen (som innebærer en tilsvarende kritikk av hans handlinger) har aldri vært sterkere enn i det siste halvårets debatt. Betegnende for temperaturen i den nye kritikken er Morgenbladets forsidetittel: «En norsk bøddel» (24.-30. november 2006. Oppslaget foregrep et seminar ved Holocaust-senteret om saken).

SPØRSMÅLET ER så om dette bildet av Knut Rød bringer oss noen egentlig ny innsikt i hvordan det norske Holocaust ble gjennomført, Knut Røds rolle, samt jødeforfølgelsenes plass innenfor det norske etterkrigsoppgjøret. Knut Rød var del av det ledende sjikt innenfor Statspolitiet som planla og organiserte gjennomføringen av arrestasjonene av jøder høsten 1942 og våren 1943. Ordren om å sette i gang aksjonene kom fra nevnte Wagner og ble formidlet videre til ledelsessjiktet på møter hjemme hos den erklært nazistiske Karl Alfred Marthinsen, lederen av Statspolitiet. De andre sentrale navnene i denne gruppen framkommer i den rapport som Marthinsen sendte lederen av Sikkerhetspolitiet, Oliver Møystad, i etterkant av deportasjonen med skipet «Donau». Det dreide seg om Sverre Dürbeck, Ragnvald Krantz og Gunnar Lindvig. Disse tre ble, sammen med Rød, tildelt forskjellige ansvarsområder i forbindelse med arrestasjonene og transportene til Oslo kai, der «Donau» ventet. Rød ledet som kjent aksjonen i Oslo 26. november der kvinner og barn skulle arresteres og føres ned til Amerikalinjens kai. På tilsvarende måte hadde han ansvaret for arrestasjonene av alle menn over 15 år i Oslo en måned tidligere.

RAGNVALD KRANTZ ble opprinnelig tildelt oppgaven med å arrestere syke jøder og eldre menn i Oslo 25. november, men overlot ifølge senere avhør dette til sine underordnede fordi det «ville by på mange kjedelige situasjoner som jeg helst ville holde meg unda (sic.)». Krantz reiste derfor i stedet til interneringsleiren på Berg utenfor Tønsberg og ledet transporten av de allerede arresterte mannlige jøder til Oslo havn. Sverre Dürbecks ansvar hadde siden 26. oktober vært å koordinere arrestasjonen og transport til hovedstaden av de jøder som befant seg utenfor Oslo. Det innebar i stor grad å sette politimyndigheter rundt om i landet i aktivitet. For Dürbecks egen del dreide dette seg derfor i stor grad om «skrivebordsarbeid». Lindvigs oppgave var å koordinere transportmateriellet (det inkluderte også rekvisisjon av 100 drosjebiler til aksjonen i Oslo) som skulle benyttes, samt å sørge for proviant til skipstransporten. Hver og en av alle disse oppgavene var det tvingende nødvendig å løse for at aksjonen skulle kunne gå sin gang.

MEN FORFØLGELSEN av jødene i Norge var ikke over med deportasjonen av 532 mennesker med «Donau» 26. november 1942. Det endelige anslaget mot jødene hadde hatt preg av lynaksjon og hadde ført til at mange transporter med ofre ikke ankom Oslo havn i tide. Dette inkluderte større transporter fra Trondheim, Narvik og Kristiansund. Jakten på enkeltpersoner som hadde stukket seg unna fortsatte også med full kraft. Nyere framkommet kildemateriale viser at Knut Rød overtok det koordinerende ansvaret for alle disse operasjonene fra og med nyåret 1943. Derfor var det han som trykket på overfor politimyndigheter rundt om i landet og mot sykehus og andre institusjoner for å få samlet så mange jøder som mulig til en ny forestående deportasjon ut av landet. Et brev datert 24. februar 1943 viser også at det var Rød selv som ga ordre til overføringen av jøder til skipet «Gotenland» som gikk ut fra Filipstadkaia natten mellom 24. og 25. februar 1943. 158 jøder ble deportert ved denne anledning.

HVOR FINNES så logikken i at Knut Rød ikke ble dømt? Og hva skjedde med hans nærmeste medspillere? Gunnar Lindvig, den transportansvarlige, ble likvidert av Hjemmefronten i 1944. Denne skjebnen delte han med Marthinsen, som ble tatt av dage kort før frigjøringen. Ingen av dem ble likvidert for sin delaktighet i jødeaksjonene, men fordi de begge ble regnet som meget farlige for motstandsbevegelsen. Sverre Dürbeck (som i likhet med Knut Rød var utdannet jurist) ble dømt til 6 års straffearbeid og 10 års fradømmelse av borgerlige rettigheter. Sentralt i hans sak sto delaktigheten i aksjonen mot jødene. Hans beveggrunner for å gå inn i Statspolitiet var ifølge dommen mot ham dessuten pragmatiske (han hadde behov for å forsørge sin familie). Den viktigste forskjellen mellom ham og hvordan Rød ble vurdert var imidlertid at Dürbeck ikke kunne påberope seg noen tjenester ovenfor motstandsbevegelsen. Ragnvald Krantz, mannen som personlig sett hadde forsøkt å unndra seg de mest ubehagelige oppgavene han ble tildelt, var den i gruppen som fikk den mest ublide skjebnen innenfor rettsapparatet. Han ble dømt til livsvarig straffearbeid. Tiltalegrunnlaget mot ham besto av en hel rekke alvorlige forhold som inkluderte tortur og medvirkning til drap. Han hadde dessuten vært NS-medlem fra desember 1940 og krigen ut. Medvirkningen til aksjonene mot jødene fremstår i hans sak som en heller sekundær affære.Den ulike rettsbehandlingen denne trioen fikk, sett i forhold til deres faktiske handlinger, stiller i relieff den logikk som konsekvent gjennomsyret rettens syn på de forbrytelsene mot jødene som også bar norsk stempel. Forbrytelsene mot jødene ble lagt på vektskålen, men de oppnådde aldri å få reell egenvekt. De kunne nemlig også løftes av vekten, blant annet i tilfeller der man fant at den tiltalte hadde arbeidet aktivt for det man definerte som «norske» interesser.

INNEBAR SÅ så dette at Norge i et europeisk perpektiv i svært liten grad erkjente egen befolknings delaktighet i Holocaust? To land der forholdene på mange måter var sammenlignbare er Frankrike og Nederland. I likhet med Norge var politiet også i disse landene dypt inne i anti-jødisk politikk og aksjoner. Men både i det nederlandske og franske etterkrigsoppgjøret var det nasjonale ansvar for jødeforfølgelsene og deportasjonene et praktisk talt fraværende tema. I Frankrike ble søkelyset på nasjonens egne sentrale aktører først aktualisert gjennom Bousquet-saken på midten av 1980-tallet. René Bousquet hadde vært Vichys ansvarlige for politisaker. Han var ansvarlig for flere større politiaksjoner mot jøder og sørget personlig for at barn under to år skulle inkluderes blant de deporterte. Bousquet ble skutt av en sinnsforvirret person før saken hans kom for retten. Maurice Papon-saken endte ut som et enda større traume for det franske samfunnet. Etter en mangeårig karriere i Gaullistpartiet etter krigen ble Papon «avslørt», men først 14 år etter tiltalt og dømt (i 1998) for sin sentrale rolle i arrestasjonen og deportasjonen av jøder fra Bordeaux-distriktet. Han ble senere løslatt fra fengselet grunnet dårlig helse. Nederland begrenset i all hovedsak reaksjonene overfor landssvikere ved å frata dem borgerlige rettigheter og pensjoner og ved å ekskludere dem fra statstjenesten. Deltakelse i arrestasjoner av jøder spilte i dette etterkrigsoppgjøret liten eller ingen rolle. I lys av etterkrigshistorien i Frankrike og Nederland særmerker Norge seg m.a.o. ved å ha inkludert i rettsoppgjøret egne borgeres delaktighet i Holocaust innenfor landets grenser. Tiltaler ble tatt ut og domfellelser fant sted. Så hvordan skal vi forstå utfallet i Rød-saken i dette perspektiv? Ser man ut over Rød-dommens både krenkende og absurde bokstavelige budskap åpenbarer seg en annen, underliggende mening. Hvorfor skulle handlingene ovenfor jødene akkurat i Røds sak minimaliseres og regnes for - nærmest ingenting? Jo, retten har på en eller annen måte forstått at Røds handlinger under krigen inkluderte svært dyp involvering i en stor og rystende forbrytelse. Men dette ønsket retten å redde Rød fra å stå til ansvar for. Redningen ble iverksatt ved å skrive dommen opp mot § 47, straffelovens nødrettsparagraf. Slik kunne disse forbrytelsene ved et juridisk trylleslag forsvinne nærmest som dugg for solen. Høyesterett forkastet imidlertid dommen fra 1946 på bakgrunn av denne lovanvendelsen. Men standhaftig sluttet også neste lagmannsrett opp om redningsaksjonen overfor Knut Rød.