Røde Ken mot bølla Boris

Symbolsk nok går Londons befolkning til valg 1. mai. En av verdens mest kosmopolitiske og komplekse byer, både i forhold til klasse og etnisitet skal velge borgermester for de neste fire år. Mens verden holder pusten for å se om USA virkelig er klar for en svart president, ruller valgkampen av gårde i London med stadig kraftigere skyts. Men i motsetning til USA, der den amerikanske sjelen også i stor grad er kosmopolitisk, i alle fall for de mange millioner av immigranter i Europa som fortviler over Europas manglende evne til å integrere dem, er det lite kosmopolitisme å spore over ordførerkandidatene i London.

Det er to kandidater som reelt kjemper om tittelen: den sittende ordføreren Ken Livingstone, også kjent som Red Ken og de Konservatives kandidat, den kontroversielle, bustede blonde Boris Johnson, med tilnavnet BoJo. Liberaldemokratenes kandidat Brian Paddick, og De grønnes Sian Berry har få sjanser mot de nevnte tungvekterne som media elsker. Men det føles som et håpløst valg mellom ytterligheter for oss som har stemmemulighet i London.

Hvor er kandidaten som virkelig omfavner Londons kosmopolitiske sjel?

For det er få byer i verden som fortjener betegnelsen global mer enn London. Nesten alle verdens nasjoner finnes representert i de mange smale, slitne, kronglete gatene som dominerer Londons bybilde. Dessuten troner London økonomisk etter at byen tok over New Yorks posisjon som verdens ledende finanssenter. Sir Norman Fosters praktbygg The Gherkin, eid av Swiss Re, ved Themsen symboliserer kanskje mer enn noe annet bygg Londons dynamiske og internasjonale sjel. I London bor de rikeste av de rike, og de fattigste av de fattige. Etnisitet spiller ingen rolle. De svarte er også rike og de fattige kan også være hvite. Målet for London bør være en kandidat som virkelig representerer dette mangfoldet.

Så hva er det som er problematisk med de nåværende kandidatene? Det er flere bekymringsfulle aspekter. «Det er forunderlig at de som kjemper om Londons sjel er tre hvite middelklasse menn,» skriver spaltisten Yasmin Alibhai-Brown i The Independent. Burde det ikke i stedet vært en afrokaribier, eller en pakistaner som i mye større grad ville ha reflektert Londons kosmopolitiske dynamikk?

Det skal sies at røde-Ken forsøker, og kanskje derfor de siste månedene har vært utsatt for massiv kritikk for sin lederstil. I juli 2004 inviterte han en omstridt muslimsk lærd, egyptiske Yusuf al-Qaradawi, som hedersgjest til Londons rådhus. Al-Qaradawi har mer enn en gang fått folks øyenbryn til å heve deg med uttalelser av typen: «De asiatiske tsunamiofrene ble drept av Allah fordi landene deres var senter for perversjoner». Holdningene hans mot homofile og jøder er heller ikke akkurat helt i tråd med liberale normer. Men Livingstone valgte å se bort fra den massive kritikken av al-Qaradawi og avfeide det som «løgn og islamofobi». Målet med å invitere al-Qaradawi var å åpne en dialog med Londons mange muslimer. I stedet vekket han mer avsky enn glede med denne invitasjonen. En stor andel av Londons muslimer, kjent for å være høyt utdannet og i spissen for en progressiv islam, reagerte kraftig da al-Qaradawi gjestet London. Var det denne mannen Livingstone ville føre dialog med?

En av Livingstones mer uventede kritikere har vært den politiske redaktøren av det venstreradikale magasinet New Statesman, Martin Bright, som i flere artikler har kritisert Ken Livingstone for korrupsjon og for å ha drevet kampanjer mot nære medarbeidere. Kritikken toppet seg i januar da Bright var journalistisk ansvarlig for en dokumentar på Channel 4s programserie Dispatches som avslørte at Livingstone blant annet skal ha inntatt alkohol ved tre offentlige anledninger, en gang så tidlig som klokken 10 på morgenen under et viktig møte. Livingstone selv hevder det var selvmedisinering mot hoste.

Det er lite tvil om at det alltid har blåst rundt Ken Livingstone. Også når han ledet Greater London Council på begynnelse av 70-tallet, før De Konservative tok strupetak på den populære sosialistisk bastionen som fremmet gratis musikkundervisning til skoleelever, reduserte prisene på offentlig transport, innledet dialog med Sinn Feins Gerry Adams, som på den tiden ble betraktet som en terrorist, og hyllet Nelson Mandela i ei tid da han også i likhet med Gerry Adams ble sett på som alt annet enn en frihetshelt av Margaret Thatcher. I tillegg husker vi alle som var i London på den tiden, det svære banneret med antallet arbeidsledige i Storbritannia på County Hall rett over Parlamentsbygningene, som visstnok utelukkende ble hengt opp for å irritere Thatcher.

Men hva med Ken Livingstones fremste politiske fiende Boris Johnson? Det er lett å bli lurt av hans sjarm, talegaver og glimt i øyet. Han er medlem av Underhuset, tidligere redaktør av The Spectator, men også tidligere avskjediget journalist i The Times. Hvordan står det til med hans kosmopolitiske bakgrunn? Vel er han en åttendedel tyrkisk ved å være oldebarnet til Ali Kemal, en journalist som var innenriksminister en kort periode under det ottomanske riket, og gift med en kvinne som er halvt indisk, men uttalelsene hans om både afrikanere, muslimer og homofile har vært svært kontroversielle. I tillegg har han også hevdet at det var det britiske imperiet som avviklet slaveriet, som i utgangspunktet ble oppfunnet av afrikanere.

Meningsmålingene er foreløpig på Kens side. Londonfolk har utvilsomt fått det mye bedre med Ken. Han har gitt pensjonister retten til gratis reise med Londons offentlige transport med kortet Freedom Pass, rushtidsavgiften inn til London har redusert trafikken vesentlig og det er blitt 60 % mindre rasistiske overgrep i London. I kampen for miljøet ønsker Ken og hans folk også å vedta en avgift på 25 pund (rundt 280kr) for de bilene som slipper ut mest Co2. I sterk kontrast til Boris Johnsons klimaprofil; Han støttet George W. Bushs da han nektet å signere Kyoto-avtalen.

Men kampen mellom Boris Johnson og Ken Livingstone handler på flere måter egentlig om mer enn Londons framtid. Med de fire hvite kandidatene minner den oss også dessverre om at Storbritannia har en lang vei igjen før britene virkelig vil ha mektige politikere med etnisk minoritetsbakgrunn, og ikke minst en farget statsministerkandidat.

Det er 646 medlemmer i Underhuset, men kun 15 av disse har etnisk minoritetsbakgrunn. Fem av disse har afrikansk eller afrokaribisk bakgrunn. Kun en svart konservativ politiker har egentlig vært trukket fram som en potensiell statsministerkandidat, David Lemmy, MP for Tottenham. Men det er lite som tyder på at han i nærmeste framtid vil bli trukket fram som en ny britisk Obama. Det er også heller nedslående at den britiske regjeringen bestående av 23 medlemmer ikke teller en eneste etnisk minoritet.

Med andre ord forblir Storbritannia en politisk hvit bastion. Landets hjerte forblir riktignok hvitt, men i årene renner en miks vi bare må beundre og elske. Kanskje neste valg produserer den kandidaten vi alle venter på?