Røde og hvite kæller i 100 år

Kavalkade spekket med opplysninger. Men analyse og perspektiv mangler.

BOK: Den som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta dens feil, heter det. Men det fins eksempler på at det kan bli for mye historie. Tradisjonens trykk blir så enormt at det hemmer og kveler alt levende.

ER DET DERFOR FFK har vansmektet i lavere divisjoner fra 1985? Jubileumsboka er inne på det, men standardforklaringen har vært dårlig moral. Når uteserveringen åpner på Flora og langs elva, kommer tapene på rekke og rad. Men nei, det er den ærerike fortida som har ødelagt moralen. Etter en seier over Råde, Nybergsund, Rakkestad, Åssiden eller Drøbak/Frogn har Fredriksstad Blad eller Demokraten ryddet førstesida, antydet opprykk og at nye aristokrater er i emning.

En fotballspiller i Fredrikstad kan ikke oppnå mer. Å sammenlikne en spiller med Bjørn Borgen, Per Kristoffersen, Bjørn Spydevold, Roar Johansen eller Arne Pedersen er mentalt å pensjonere ham som fotballspiller. Etter sånne overskrifter har FFK uten unntak tapt tre- fire kamper og spolert håpet om opprykk.

JUBILEUMSBOKA slutter veldig optimistisk, og på omslaget viser det største bildet gledesscener fra en 2. divisjonskamp i «jubelåret 2002». Fins det jubelår i 2. divisjon? Det endte med opprykk til 1. divisjon. Under er det gjengitt et lite bilde av laget som skaffet FFK den første kongepokalen i 1932.

Røde og hvite kæller

utpå banen tæller

det er gutta våre

gutta som kan score!

Dette heiaropet er ikke gjengitt i boka. Tittelen «Fredrikstadgutter, våre veier» er imidlertid ei linje fra klubbsangen fra 1932 som er trykt på side 47. Det er synd at ikke mer av den uformelle kulturen rundt laget er med. Bakerst i boka fins det ingen fyldig litteraturliste med kultursosiologiske, folkloristiske og sosialhistoriske studier om fotball, tribunekultur, spillesystemer, økonomi osv., men et par, tre stusslige sider med firmaannonser.

Lagets supportergruppe «Plankehaugen» er riktignok omtalt, men den er en nødvendig ingrediens i alle aksjeselskap i fotballnæringen, og ikke annet enn kunstig folkelighet, planlagt spontanitet og falsk karnevalisme.

HVORFOR ER IKKE DE forskjellige tribunene på Stadion omtalt, og de hierarkiske spenningene og geografiske skillene mellom dem analysert? FFKs vekst og fall er et så fascinerende sosiologisk og sosialhistorisk emne at det er synd boka er blitt en kronologisk kavalkade hovedsakelig basert på lokalavisenes sportssider.

Mye interessant småstoff er imidlertid kommet med, for eksempel fikk spillerne som ble norgesmestere i 1957 et sigarettskrin i plast til 16 kroner av Fredrikstad kommune. Det var tider, plast og røyk var ganske flott den gangen. Boka får et nostalgisk preg, stor fortid skal dyrkes enda en gang. Hvorfor ikke prøve å lete etter de sosiale, kulturelle og økonomiske forutsetningene for dådene? Den største anerkjennelsen ligger ikke i beundring, men i kritisk forståelse.

DEN MEST OMTALTE KAMPEN i boka er cupfinalen mot Lyn i 1966. Bjørn Spydevold (1918- 2002), beste FFK-er ifølge boka, var trener. FFK vant 3- 2, det var høydepunktet i mer enn én forstand. Fredrikstad nådde samtidig sitt høydepunkt som 100 år gammelt senter for industrikapitalismen. Den delte alt i to. Derfor var heiaropet Røde og hvite kæller etter fargene til epokens motstandere, de røde og de hvite.

Fabrikkene i Fredrikstad og Østfold produserte høyre-sosialdemokrater og fotballag på topplan. Hvorfor?

Fotballen hadde en magnetisme som trakk til seg alt som var positivt og stort fra omgivelsene og samlet det i en lett, leken og ubesværet spillestil. FFK fikk kraft fra hvalkokeriene som losset olje i Østerelva så fettet kunne herdes, fra stabelavløpning for verdens største båter med like mye folk som på hjemmekampene, fra hver eneste planke som ble skåret og høvlet, fra kokt cellulose og valset papir. Fredrikstad var hvalen i Sørishavet, skipene på de sju hav, tømmeret fra det indre av den skandinaviske halvøya. Fredrikstad var fremst i landet, på noen områder fremst i verden. Spillerne var aristokrater fordi de var omgitt av aristokrater, arbeidets aristokrater.

ETTER TRIUMFEN I 1966 la Arne Pedersen opp, i 1971 var han tilbake som trener.

Han uttalte ifølge boka at trening to ganger i uka fikk være nok, mer ville ødelegge spillegleden!

I ettertid må denne erklæringen forstås som en protest. En protest som forårsaket FFKs seinere vanskeligheter.

De andre lagene økte treningsmengden, Lillestrøm la grunnlaget for sin glansperiode ved å snuse på profesjonell og ikke-amatørfotball. Rosenborg hadde studieplasser, FFK satset på at fabrikkarbeiderjobb på Stabburet eller Brynildsen kunne holde på spillerne. I 1971 hadde FFK draktreklame for første gang, Stabburet betalte 25000 kroner.

Fotballen i hele landet ble gradvis utlevert til sirkulasjonens profitører, eiendomsspekulanter og boblenæringer, som innlemmet den i sin berikelseskunst. Det er aristokratisk å mislykkes i en sånn verden.

UANSETT HVOR MAN ER i Fredrikstad, er ruinene av Fredrikstad Mekaniske Verksted på Kråkerøy synlig. Sveisehallen, den ruvende katedralliknende bygningen, har stått og forfalt i årevis, murpussen detter av i store flak, vinduene er knust.

Det er en hån mot de tusener som brukte sin ungdoms lengsler og sin manndoms kraft mellom sveiseflammen og skjærebrenneren. Eierne lar den forfalle, kommunen lar den forfalle.

Knuste vinduer, rustne jernkonstruksjoner, oppsmuldret betong sier til arbeidets aristokrater: dere betyr ingen ting. Hvordan er det mulig for en by som har sett Borgen slå fra dødlinja til Snæbbus å miste all anstendighet? Hvordan går det an å la fortida reise seg - ikke som en fremmed og fiendtlig makt mot dem som skapte den, men som en hånende og spottende ruin som venter på å bli plukket opp av en spekulant?

OPTIMISMEN SOM ER SKAPT rundt opprykket til 1. divisjon er sørgelig, skal FFK være utfordrer til Rosenborg om hegemoniet i norsk toppfotball? Det blir et internt oppgjør mellom far og sønn i det trønderske fotballdynastiet Eggen. Fredrikstad mangler de samfunnsmessige forholdene som muliggjorde fortidas storlag.

Som et avindustrialisert brakkland mangler byen også gründertyper som Ingebrigt Steen Jensen, Kjell Inge Røkke og Atle Brynestad - som står bak Stabæk, Molde og Lyn.

Trøsten får være: Det fins verre skjebner enn å spille i 2. divisjon!

Tradisjonen må ødelegges og historien fornektes. Smelt de 10 kongepokalene og medaljene fra 12 seriemesterskap om til et skinnende sølvpissoar. Åh... Røde og hvite kæller , det går ikke våre veier.