FORNØYDE: Marianne Borgen (SV), Raymond Johansen (Ap) og Lan Marie Nguyen Berg (MDG) smilte bredt da de la fram byrådserklæringen på Østmarkssetra i får.
FORNØYDE: Marianne Borgen (SV), Raymond Johansen (Ap) og Lan Marie Nguyen Berg (MDG) smilte bredt da de la fram byrådserklæringen på Østmarkssetra i får.Vis mer

Røde Raymond er blitt grønn

Alle snakker om det grønne skiftet. Nå vil også det nye byrådet i Oslo gjøre noe med det, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Det er sjelden det legges fram politiske erklæringer i Norge, hvor den første reaksjonen er: Men dette går da ikke an!

Det skjedde på Østmarka da det nye rødgrønne styret i Oslo presenterte sin regjeringsplattform. Men reaksjonene tyder på at folk ikke har fulgt med i timen. Dette er et ambisiøst minimum i 2015.

Miljøpartiet De Grønne er etter hvert vant til å møte både skepsis og hånflir når de lufter sine visjoner, men denne gangen har de fått Ap med på moroa. Hør bare: Bilfritt sentrum innen 2019. Ingen utviding av E18 vestover. Rushtidsavgift. Ny T-bane. Støtteordninger for el-sykler. Flere sykkelstier. Flere grønne lunger. Slutt på investeringer i fossil energi. Kjøttfrie dager i kommunale institusjoner.

Det er dristige ambisjoner på kort sikt, men selvsagte på lengre sikt. Mange hadde nok ventet at MDG skulle kollidere med virkeligheten ved forhandlingsbordet og ende med noen billige symbolske seire, men denne lista tyder på at partiet har fått uttelling på områder som virkelig koster.

At SV var med på laget, kunne de regne med, men at Ap på lokalplan plutselig framstår som et radikalt miljøparti, er kanskje mer overraskende. Trolig også for Raymond Johansens partifeller i omliggende kommuner, som allerede har varslet strid om E18.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor har det skjedd? Et bakteppe er at det avtroppende byrådet allerede hadde et distinkt grønnskjær og høye ambisjoner i miljøpolitikken, ikke ulikt det som nå legges fram. Raymond Johansen, SV og MDG kunne ikke være dårligere.

Den lokale politikken har alltid vært grønnere enn på Stortinget. Og det er ikke så rart. I en hurtigvoksende storby hvor det ustanselig drives byutvikling i liten og unntaksvis stor skala, er miljøhensyn helt nødvendig. Det handler om plass, om luftforurensing, om effektivitet, rett og slett om bærekraft.

Dessuten har enhver politisk ledelse i en rik storby ambisjoner om at deres by skal være en moderne trendsetter, og da er klima og miljø blant de sterkeste markørene. Å styre en dieselinfisert by hvor folk hiver etter pusten, er ikke stas. Det er fryktelig gammeldags, og velgerne liker det ikke.

Nå har Raymond Johansen en historisk sjanse til å ta noen grep som i framtida vil bli hyllet som forutseende. Tida var inne rett og slett, og de rødgrønne kommer til miljøpolitisk dekket bord i den forstand at tiltakene har vært diskutert og modnet i lengre tid. Jeg tror MDGs Lan Marie Nguyen Berg vil få rett i at en dag kommer unødig bilbruk til å bli sett på som like vulgært som å røyke inne. I hvert fall i de store byene.

Sjokket er kanskje tempoet. Bilfritt sentrum innen fire år, hvordan skal det gå an? Skal turister få utlevert Ruter-billetter på Gardermoen? Må de folkevalgte ta T-banen til jobben? Hva med handelsstanden, håndverkere, ambulanser? Bekymringen vil ingen ende ta.

Jeg tror det lar seg ordne, som i andre storbyer hvor sentrum i hovedsak er bilfritt, men reaksjonene viser at vi er satt i en livsstil vi ikke vil gi avkall på tross de beste intensjoner. Da må plasteret rives av raskt, viser all erfaring. Likevel kan ikke en ny orden innsettes før alternativ til den gamle er på plass. Det er den store utfordringen, som vil koste penger.

Det er ikke vanskelig å peke på snubletråder. Flere tiltak avhenger av forhold utenfor byrådets kontroll og av statlige bevilgninger. Byrådet har dessuten planer om flere kostbare velferdssatsinger, som ikke alene kan finansieres av eiendomsskatt.

Når budsjettet skal legges, spørs det om det grønne prioriteres opp mot barn og eldre. Opp mot fattigdom og integrering av asylsøkere.

Men politikernes jobb er å gå foran, og det vil etterkommerne til slutt takke dem for. Hvilken by skal Oslo være om ikke bare ti og tjue år, men hundre år? De må balansere velgernes kortsiktige og enøyde krav mot en langsiktig utvikling. Ingen steder er det mer synlig enn i miljø- og klimapolitikken, selv om den nettopp lider under dette langsiktige perspektivet. Det er alltid noe som er mer prekært, noe som haster mer, akkurat nå.

Det haster med miljøet også, har jeg hørt. Her hvor jeg bor i Gamle Oslo er det umulig å finne parkeringsplass. Men økologisk hage, det har vi.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook