Norsk miljødebatt har en økende skjevhet. Den dreier seg mer og mer om klimaendringer, kvotehandel og teknologiske løsninger og stadig mindre om naturødeleggelser og artsutrydding. FN-konvensjonen om biologisk mangfold trådte i kraft for femten år siden. Den ble vedtatt etter kraftige advarsler om hva som skjer når plante- og dyrearter blir borte i et tempo som er minst hundre ganger så høyt som det «naturlige».

Biomangfoldkonvensjonen og problemene den skal løse, har kommet helt i skyggen av Kyotoprotokollen. Nå er det på høy tid å trekke biomangfoldet fram i lyset igjen. Planter og dyr forsvinner lenge før de blir ofre for klimaendringer, først og fremst fordi opprinnelig natur og tradisjonelt kulturlandskap blir borte.

Flere av forpliktelsene i konvensjonen fra 1993 er ennå ikke tatt inn i norsk lov. Siden 2001 har skiftende regjeringer derfor arbeidet med en ny naturmangfoldlov. Men den interne dragkampen i den rødgrønne regjeringen er usedvanlig hard, og nylig ble det kjent at loven nok en gang er utsatt.

Vi er fremdeles langt fra å nå Stortingets målsetting om å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010. Leveområdene til mange truede arter har ikke den beskyttelsen som kreves for å sikre dem. Et eksempel på dette så vi i Kristiansand kommune: Området ved Kjevik lufthavn var inntil i fjor ett av tre kjente leveområder for en sommerfuglart. Da Avinor søkte Kristiansand kommune om utbygging av flyplassområdet, fikk de avslag fra et enstemmig kommunestyre. Ikke lenge etter sprøytet Avinor området, og planten sommerfuglen var avhengig av forsvant. I år har ingen funnet sommerfuglen ved Kjevik. Dette er fullt lovlig!