Rødgrønn avmakt

SV henter sine stemmer hos de uproduktive ved å love massive overføringer, Arbeiderpartiet råtner på rot og Senterpartiet kan aldri bli annet enn et særinteresseparti.

STORTINGSVALGET 2005 blir det minst viktige valget som er avholdt i Norge. Valget står mellom de rødgrønne som vil skru tiden tilbake til 1981, før Høyrebølge, globalisering og liberalisering nedmonterte Ola Dunks sosialdemokratiske himmelseng. På den andre siden står de brungulegrønneblå som nedmonterer selve det politiske systemet etter ordre fra det tohodete trollet Gud og avguden Mammon. Årsaken til vår politiske misère her til lands ligger i splittelsen av Arbeiderpartiet. Helt siden Orienteringskretsen ble kjibba ut av Haakon Lies Arbeiderparti og motvillig stiftet SF i 1961 har de radikale sviktet det som er deres viktigste oppgave: Å utvikle et stadig mer avansert samfunn i pakt med utviklingen av produktivkreftene. SV har hele denne tiden konsekvent oppholdt seg på loftet av det norske hus og avholdt studiesirkler om sjølberging og mesterskap i å kaste mest mulig penger etter svake grupper. Kjelleren eller basis, er bare et sted de truer ungene sine med hvis de ikke oppfører seg pent.

DET BEGYNTE BRA med den norske radikalismen. I 1958 trykket Orientering foredraget «På skilleveien i dette angstens og håpets århundre» som professor Edgar B. Schieldrop holdt i Den Norske Ingeniørforening. Foredraget dannet grunnlaget for en «viktig artikkelserie der fremtredende norske vitenskapsmenn skulle skissere en håpets vei for et samfunn som knelte under vekten av pessimisme og atomopprustning». Som ingeniør var Schieldrop opptatt av det muliges kunst. Han skrev: «I dag må signalet lyde som i Napoleons dager: Dristighet, dristighet og atter dristighet. Realisten i dag må være en fantast! For en virkelig realist i vårt århundre er bare den som i sine vyer kan svinge seg opp på høyde med tidens mulighet». Schieldrop ville utarbeide en «realitetens eventyrbok» som han ville henge opp for verden, peke på og si: «Se, dette kan vi i dag gjøre med vår jord.»

Fra 1961 til 1967 skiftet de radikale ham. Fødselskullet fra 1946 - verken før eller senere er det født over 70 000 barn i Norge - inntok først gymnaset, senere universitetet. Politikken tok en kopernikansk vending. Veslevoksne 20-åringer tok humaniora og samfunnsvitenskap før de begynte med sine ideologiske sverdkamper mot positivismen og Arbeiderpartiets ekspertvelde. UiO erstattet NTH som akademisk premissleverandør for samfunnsutviklingen. Ingeniørene fra NTH ble stemplet som kapitalismens sersjanter, hvis eneste oppgave var å bruke stoppeklokke og finne opp tekniske duppeditter for å pine den siste kraften ut av den stakkars utbytta arbeideren.

DET POLITISERTE 60-tallet som skapte dagens politiske geografi hadde ingen plass til praxismennesker. Ut forsvant vitenskapsmennene og ingeniørene. Inn kom bygdetullingene fra nord. Schieldrop var ikke lenger ledestjernen hos de radikale. Nå ble Ottar Brox og hans idyllisering av sjarkfiskeren og Hartvig Sætras fanatiske kamp for sjølberging gjenstand for avgudsdyrking fra de unge samfunnsviterne i SF. Koblingen mellom politikken og produksjonen løste seg opp. Kjelleren i det norske hus ble avstengt, og det politiske reformarbeidet sto ikke lenger i et intimt forhold til produksjonen. Å produsere ble obskønt. Å konsumere ble noe hellig. Arbeideren hoppet ut av kjeledressen og inn i grilldressen. Retten til å være med å bygge et samfunn ble erstattet av retten til å forbruke seg selv til døde.

DEN DEMOKRATISKE revolusjonen som er kjempet gjennom i arbeidslivet siden 60-tallet er gjennomført helt uten de radikales innflytelse. Helt sentral i så måte er Einar Thorsrud. Det er typisk at Rune Slagstad overser denne praxisgiganten og nasjonale strategen under sin idehistoriske tilnærming til det norske samfunnet. Thorsrud ga avgjørende impulser til Arbeidsmiljøvernloven. Han slåss for de ansattes rett til styrerepresentasjon, tok initiativ til opprettelsen av Institutt for Industriell Miljøforskning (IFIM) hos Sintef på NTH og Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i Oslo. Mens de radikale snakket om flat struktur innførte Thorsrud selvstyrte team som gjorde at de ansatte fikk direkte innflytelse over sin egen arbeidsplass. Det er mange rødehav mellom den praksisendring som Einar Thorsrud og hans likesinnede utførte i arbeidslivet, og den organisasjonsteori fra roteloftet som de radikale samfunnsviterne praktiserte.

I DAG SER VI den samme praxisfiendtlige politikken både i SV og hos de andre partiene. Den største endringen i dagens produksjon er at arbeideren i den blå kjeledressen er erstattet av ingeniører med doktorgrad som sitter foran en PC. Smelteindustrien er erstattet av programvareindustri. Mens høyresiden skryter av at de ikke har noen verktøy i verktøykassen sin for denne nye industrien, har det fagforeningsstyrte Arbeiderpartiet bestemt seg for å hegne om den utrydningstruede arbeideren i blå kjeledress.

Ingen av partiene har noen intellektuelle som er på høyde med dagens teknologiske nivå. Den nye hæren av produktive arbeidere blir derfor ikke anerkjent. Hva vet vel Rune Slagstad om inkubatorer? Hva vet Fredrik Engelstad om ikke-lineære innovasjonssystemer? Hva vet Dag Østerberg om Technology Transfer Office?

Den rødgrønne regjeringen som kan innta regjeringskvartalene i september er ikke noe annet enn avmakt satt i system. SV henter sine stemmer hos de uproduktive ved å love dem massive overføringer når de kommer til makten. Arbeiderpartiet råtner på rot. Den aldrende, skadeskutte ørnen går rundt i ring og oppfører seg som om den var en kylling. Alliansen mellom Kommuneforbundet, Trønder-Giske og AUF dreper alle former for produktiv virksomhet. Senterpartiet på sin side kan aldri bli noe annet enn et særinteresseparti for innfule bønder.

NOE AV DET viktigste politikken skal gjøre er å minske eller oppheve motsetninger; både geografiske og funksjonelle. Å oppheve avstanden mellom sentrum og periferi i Norge kan bare gjøres ved massive investeringer i infrastrukturen og nye teknologiske løsninger som gjør det lønnsomt å koble periferi til sentrum. Bygg Nord-Norgebanen. Er du uheldig med ferjene tar det hele 7 timer å reise fra Ålesund til Bergen. Hvorfor er ikke kyststamvegen ferdigbygd? Hvorfor tar det ikke bare tre timer med tog mellom Oslo og Trondheim? Hvorfor flyttes ikke hele Sørlandsbanen slik at kystbyene mellom Porsgrunn og Kristiansand igjen blir påkoblet? Fordi Senterpartiet i sin naivitet tror at det holder med å installere bredbånd i de tusen fjøs for å oppheve avstanden mellom sentrum og periferi.

Politikk handler om det muliges kunst. Skylden for den politiske apatien må legges på partiene. De og bare de har hovedskylden for at teknologien og den individuelle bevissthet i dag er langt mer avansert enn de sosiale formasjonene vi har.