Rødhette i politidrama

Modernisert, CGI-animert men ikke nødvendigvis bedre versjon av klassikeren.

FILM: Er ikke eventyret om Rødhette skummelt nok? Hun blir jo nesten slukt av en ulv som allerede har spist bestemoren, hva mer kan man ønske av dramatiske effekter fra en gammel klassiker?

Mange tråder

I «Sannheten om Rødhette», en CGI-animert produksjon, er eventyret fortalt som en thriller. En forbrytelse er begått, politiet har hentet inn en håndfull mistenkte og avhørene kan begynne. Forløpet rekonstrueres så fra flere involvertes synsvinkler: Rødhettes versjon, bestemors versjon, ulvens versjon og jegerens versjon. Litt trettende og repeterende blir det, særlig for mindre barn som nok må slite for å holde trådene fra hverandre.

Mysterium

Her er alle figurene påtatt kule. Bestemor er hemmelig ekstremsportutøver, ulven er undersøkende journalist, Rødhette er sykkelbud og jegeren flyr på audition for roller i reklamefilm. Nye figurer er innført i eventyret. Ei padde er den smarte avhørslederen som skal nøste opp mysteriet med de stjålne godterioppskriftene. Alle skogens snackbarer og kiosker må nemlig stenges fordi noen har brutt seg inn og stjålet forretningshemmelighetene.En flokk griser er - ja, purk, og akkurat så treige i nøtta som mytologien krever. En kanin med lange ører er over alt. Og Rødhette selv, hun depper og drømmer om å komme ut av skogen.

Humor

I nyere animasjonsfilm - «Shrek», «De utrolige» osv. - er det blitt et poeng at humoren skal fungere på to plan; et direkte humorplan for ungene og et høyere plan med popkulturelle referanser beregnet på voksne. I «Sannheten om Rødhette» virker det nesten som om barna er oversett. Filmen er skuffende lite morsom.I den amerikanske versjonen er f.eks. jegerens stemme en parodi på Arnold Schwarzeneggers særegne aksent. Tilsvarende referanser er ikke forsøkt overført til den norskdubbede versjon, der Henriette Steenstrup er en ganske dreven kung fu-Rødhette og Brit Elisabeth Haagenslie en passe stresset snøbrett- og fallskjermbestemor.