Rodin, Mason og massen

«Det fins en innholdsmessig dramatisk Rodin med figurgrupper som ville komme massene i møte på 1800-tallet, mens han ble skildreren av private, sensuelle syner i vårt århundre. Dess flere armer og bein han saget av, dess mer minnet det om Brancusi.»

Slike og andre slående karakteristikker kom den engelske skulptøren Raymond Mason med i et engasjert foredrag om Rodin i Henie-Onstad-senteret forleden. Det var egentlig ikke overraskende at 75-åringen fra Birmingham - som har levd i Paris siden 1946 - målbar denne meningen om Rodins livsverk. Å redefinere den direkte relasjonen mellom kunstneren og det breie publikum, kan også stå som et motto for Masons kontroversielle kunst - som ofte har slått sterkere an utenfor enn innenfor institusjonene.

  • Mason tok utgangspunkt i Rodins «Borgerne i Calais», som er det skulpturelle minnet om en heroisk handling fra seks framtredende byboere i 1347. Byen ble beleiret av britene under hundreårskrigen, og sekstetten sa seg villig til å ofre sine liv for at Calais' øvrige befolkning skulle spares. Den anti-akademiske Rodin - som gjennom 11 år fikk større vansker med sine oppdragsgivere enn selve oppdraget - planla å sløyfe sokkelen og plassere den dramatiske gruppa om offerhandlingen i direkte møte med publikum på gategrunn.
  • «Jeg ville at statuene mine skulle stå som fastnaglet, rett på brosteinen, den ene bak den andre, foran Rådhuset i Calais, som en levende rosenkrans over lidelse og offervilje,» sa han. Bestillerne fikk imidlertid det siste ordet, og satte gruppa på sokkel og hensynet til monumentalkunstens norm foran folks opplevelse. Først mange år seinere - og etter at andre byer fulgte Rodins råd med sine versjoner av samme skulptur - fikk Calais' borgere se hvor vitalt bronseskikkelsene agerte på den plass kunstneren hadde tiltenkt dem.
  • Mason - som fikk nok av akademisk atmosfære etter ett (!) døgn på Ecole des Beaux Arts - søker seg også til det nivå hvor menneskemasser ferdes. 100 ekspressive figurer samles til et mørkt strømmende bronsefølge på plassen ved Musée Jeu de Paume i Paris, og i St. Eustache-kirka står hans polykrome minne over folk i oppbrudd fra frukt- og grønnsaksmarkedet i de legendariske Hallene. Masons flerfargete figurtog i polyester minner mer om folkekunst enn Rodin, men assistert av håndverkere fra samme familie som forstørret forgjengerens bronseskulpturer tar han opp den dramatiske tråden.