Rod'n'roll

Rod Stewarts første konsert i Norge på 20 år ble en musikalsk berg-og-dal-bane. Han sang seg gjennom en lang karriere, som inkluderer opp- og nedturer.

I snart 30 år har rebellen Rod Stewart (53) holdt koken. Selv om mange opp igjennom åra har fraskrevet ham både liv og ære, kom han helskinnet fra sitt fjerde norgesbesøk.

Ikke fordi konserten var så fantastisk, men fordi summen av den - akkurat som summen av hans karriere - holder mål.

Rod Stewart ga et voksent og lettantennelig publikum en oppsummering: fra 70-åras Faces-gitarenergi via diskorock, soul, pop og ballader fram til i dag. Publikum svarte med hele registret av liveentusiasme: allsang, klapping, lightervifting og dansing.

Personlig skulle jeg ønsket mer fra hans tidlige rårock-periode. Mindre av den begredelige discoen fra 80-tallet, og gjerne flere fra hans siste «When We Were The New Boys».

Men når han tydeligvis vil gi fansen en bit fra hele karrieren, må man også akseptere de kjedelige discorockerne, som faktisk låt bra på konserten.

Verre var det at «Maggie May» og «Losing You», fra «Every Picture Tells A Story», var en skuffelse. Lange sax-, tromme- og gitarsoli, for at legenden kunne få noen minutter å puste ut, irriterte også.

I begynnelsen slet han med å få presset nok luft gjennom gjellene , men etter hvert sang han ypperlig; så kråkehest som bare «Rodder'n» kan.

Flere av balladene var virkelig vakre, og selvsagt fikk vi «I Don't Wanna Talk About It» og «Sailing». Bra fungerte også soulinspirerte «Having A Party» og «This Old Heart of Mine», og Oasis-rockeren «Cigarettes and Alcohol».