Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rødstrupe

Jo Nesbøs «Rødstrupe» er kåret til tidenes beste norske krim. Les første kapittel!

Nitimens lyttere og norske bokklubbsmedlemmer har kåret Jo Nesbøs «Rødstrupe» til Tidenes beste norske krim.

Han vant konkurransen over Karin Fossums «Se deg ikke tilbake» og André Bjerkes «De dødes tjern».

Prisutdelingen finner sted på Bok i sentrum i dag.

Kapittel 1

Bomstasjonen på Alnabru, 1. november 1999

En grå fugl seilte inn i og ut igjen av Harrys synsfelt. Han trommet på rattet. Langsom tid. Noen hadde snakket om langsom tid på TV i går. Dette var langsom tid. Som tiden på julaften før julenissen kom. Eller i den elektriske stolen før strømmen blir skrudd på.

Han trommet hardere.

De stod parkert på den åpne plassen bak billettbodene på bomstasjonen. Ellen skrudde volumet på bilradioen opp ett hakk. Reporteren snakket med høytid og andektighet i stemmen: "Flyet landet for femti minutter siden og nøyaktig klokken 6.38 satte presidenten sin fot på norsk jord. Han ble ønsket velkommen av ordføreren for Jevnaker kommune. Det er en fin høstdag her i Oslo, en flott norsk ramme rundt dette toppmøtet. La oss igjen høre hva presidenten sa da han snakket med pressekorpset for en halv time -siden."

Det var den tredje reprisen. Harry så igjen for seg det hoiende presse-korpset som trengte på foran sperringene. Mennene i grå dresser på andre siden av sperringene som bare halvhjertet prøvde å ikke se ut som Secret Service-agenter, som løftet skuldrene og slapp dem ned igjen, mens de scannet folkemengden, sjekket for tolvte gang at mottakeren satt ordentlig i øret, scannet folkemengden, rettet på sol-brillene, scannet folkemengden, lot blikket hvile et par sekunder på en -fotograf med en litt for lang telelinse, scannet videre, sjekket for trettende gang at mottageren satt skikkelig i øret. Noen ønsket velkommen på engelsk, det ble stille og så skrapet det i en mikrofon.

"First let me say I'm delighted to be here ..." sa presidenten for fjerde gang på hest, bredt amerikansk.

"Jeg leste at en kjent amerikansk psykolog mener at presidenten har MPD," sa Ellen.

"MPD?"

"Multippel personlighetsforstyrrelse. Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Psyko-logen mente at den normale personligheten hans ikke ante at den andre, sexdyret, hadde hatt sex med disse kvinnene. Og derfor kunne heller ikke en riksrett dømme ham for å ha løyet under ed om det."

"Jøss," sa Harry og kikket opp på helikopteret som svevet høyt over dem.

På radioen spurte en stemme med norsk aksent:

"Herr president, dette er det første norgesbesøket av en sittende amerikansk president. Hvordan føles det?"

Pause.

"Det er veldig hyggelig å få komme hit igjen. Og at lederne for -staten Israel og det palestinske folk kan møtes her, ser jeg som enda viktigere. Nøkkelen til ..."

"Husker De noe fra Deres forrige besøk i Norge, herr president?"

"Ja visst. I dagens samtaler håper jeg at vi kan ..."

"Hvilken betydning har Oslo og Norge hatt for verdensfreden, herr president?"

"Norge har spilt en viktig rolle."

En stemme uten norsk aksent:

"Hva mener presidenten er realistisk å oppnå av konkrete resultater?"

Opptaket ble kuttet og en stemme overtok fra studio:

"Der hørte vi det, altså! Presidenten mener at Norge har hatt en -avgjørende rolle for ... eh, freden i Midtøsten. Akkurat nå befinner -presidenten seg på vei til ..."

Harry stønnet og skrudde av radioen. "Hva er det egentlig med dette landet, Ellen?"

Hun trakk på skuldrene.

"Punkt 27 passert," spraket det i walkietalkien på dashbordet.

Han kikket på henne.

"Alle klare på postene?" spurte han. Hun nikket.

"Da er det like før," sa han. Hun himlet med øynene. Det var femte gang han hadde sagt det siden kortesjen hadde startet fra Gardermoen. Fra der de stod parkert, kunne de se den tomme motorveien strekke seg fra bomstasjonen og oppover mot Trosterud og Furuset. Blålyset på taket dreide dovent rundt. Harry rullet ned ruten og stakk hånden ut for å fjerne et vissengult løvblad som hadde festet seg under vindusviskeren.

"Rødstrupe," sa Ellen og pekte. "Sjelden fugl så seint på høsten."

"Hvor?"

"Der. På taket av den billettbua."

Harry bøyde seg ned og kikket ut av frontruten.

"Jaså? Så det er en rødstrupe?"

"Jepp. Men du ser vel ikke forskjell på den der og en rødvingetrost, tenker jeg?"

"Korrekt." Harry skygget for øynene. Holdt han på å bli nærsynt?

"Det er en rar fugl, rødstrupa," sa Ellen og skrudde igjen korken på termosflasken.

"Tviler ikke," sa Harry.

"Nitti prosent av dem trekker sørover, og så er det noen få som tar sjansen og blir igjen, liksom."

"Blir de liksom igjen?"

Det spraket i radioen igjen:

"Post 62 til HQ. Det står en ukjent bil parkert ved siden av veien to hundre meter før avkjørselen til Lørenskog."

En dyp stemme svarte fra hovedkvarteret på bergensdialekt:

"Et øyeblikk 62. Vi sjekker."

Stille.

"Sjekket dere toalettene?" spurte Harry og nikket mot Essostasjonen.

"Ja. Stasjonen er tømt for folk og ansatte. Unntatt sjefen. Ham har vi låst inne på kontoret."

"Billettbodene også?"

"Sjekket. Slapp av, Harry, alle sjekkpunkter er krysset av. Jo, de som blir igjen, tar sjansen på at det blir en mild vinter, ikke sant? Det kan gå bra, men tar de feil, dauer de. Så hvorfor ikke dra sørover for alle tilfelles skyld, lurer du kanskje på? Er de bare late, de fuglene som blir igjen?"

Harry kikket i speilet og så vaktene på hver side av jernbanebroa. Svartkledde med hjelm og hver sin MP5-maskinpistol hengende rundt halsen. Selv herfra kunne han se spenningen i kroppsspråket deres.

"Poenget er at hvis det blir en mild vinter, så kan de velge de beste hekkeplassene før de andre kommer hjem igjen," sa Ellen mens hun prøvde å dytte termosflasken inn i det overfylte hanskerommet. "Det er en kalkulert risiko, skjønner du? Du kan få det over-fett eller drite deg ut big time. Satse eller ikke satse. Hvis du satser, detter du kanskje stivfrossen ned fra greina di en natt og tiner ikke opp før til våren. -Feiger du ut, får du kanskje ikke pult når du kommer tilbake. Det er liksom sånne evige dilemmaer man alltid står overfor."

"Du har på deg blyvesten, ikke sant?" Harry vred nakken og så på Ellen.

Ellen svarte ikke, stirret bare oppover motorveien mens hun sakte ristet på hodet.

"Har du eller har du ikke?"

Hun kakket knokene mot brystet til svar.

"Lett?"

Hun nikket.

"Faen heller, Ellen! Jeg gav ordre om blyvest. Ikke den der Mikke Mus-vesten."

"Vet du hva Secret Service-folka her bruker, eller?"

"La meg gjette. Lette vester?"

"Nemlig."

"Og veit du hva jeg driter i?"

"La meg gjette. Secret Service?"

"Nemlig."

Hun lo. Harry dro på smilebåndet, han også. Det skurret i radioen.

"HQ til post 62. Secret Service sier at det er deres bil som står parkert ved avkjørselen til Lørenskog."

"Post 62. Mottatt."

"Der ser du," sa Harry og slo en hånd irritert i rattet. "Ingen kommunikasjon, de SS-folka kjører helt sitt eget løp. Hva gjør den bilen der oppe uten at vi vet det? Hæ?"

"Sjekker at vi gjør jobben vår," sa Ellen.

"Slik de har instruert oss at den skal gjøres."

"Du får i hvert fall lov å bestemme litt, så slutt å klage," sa hun. "Og slutt med den tromminga på rattet."

Harrys fingre bykset lydig ned i fanget hans. Hun smilte. Han slapp pusten ut i et langt hves: "Jajaja."

Fingrene hans fant skjeftet på tjenesterevolveren, en Smith & -Wesson 38-kaliber med seks skudd. I beltet hadde han ytterligere to hurtigladere med seks skudd hver. Han klappet revolveren i forvissning om at han for tiden strengt tatt ikke var autorisert til å bære -våpen. Kanskje holdt han virkelig på å bli nærsynt, for etter 40-timers-kurset i vinter hadde han strøket til skyteprøven. Selv om det slett ikke var uvanlig, var det første gang det hadde skjedd Harry, og han likte det ekstremt dårlig. Riktignok var det bare å gå opp til ny prøve, det var mange som trengte både fire og fem forsøk, men Harry hadde av en eller annen grunn stadig utsatt det. Mer knitring: "Punkt 28 passert."

"Det var nest siste punkt i Romerike Politidistrikt," sa Harry. "Neste passeringspunkt er Karihaugen og etter det er de våre."

"Hvorfor kan de ikke gjøre sånn vi har gjort det før, bare si hvor kortesjen er i stedet for disse teite nummerne?" spurte Ellen i et klagende tonefall.

"Gjett."

De svarte i kor: "Secret Service!" Og lo.

"Punkt 29 passert."

Han kikket på klokken.

"OK, da har vi dem her om tre minutter. Jeg skifter til frekvensen til Oslo Politidistrikt på walkietalkien. Kjør siste sjekk."

Det hylte og pep i radioen mens Ellen lukket øynene for å kon-sentrere seg om bekreftelsene som kom på rekke og rad. Hun hengte mikrofonen på plass. "Alle på plass og klare."

"Takk. Ta på deg hjelmen."

"Hæ? Ærlig talt, Harry."

"Du hørte hva jeg sa."

"Ta på deg hjelmen sjøl!"

"Min er for liten."

En ny stemme: "Punkt 1 passert."

"Faen, av og til er du bare så ... uproff." Ellen dro hjelmen nedover hodet, festet hakereimen og geipet til sladrespeilet.

"Jeg elsker deg også," sa Harry mens han studerte veien foran dem gjennom kikkerten. "Jeg ser dem."

Øverst i stigningen opp mot Karihaugen blinket det i metall. -Harry så foreløpig bare den første bilen i kolonnen, men han visste rekkefølgen: seks motorsykler med spesialtrente politifolk fra den -norske eskorteavdelingen, to norske eskortebiler, en Secret Service-bil, så to like Cadillac Fleetwoods, spesialbiler fra Secret Service som begge var fløyet inn fra USA, og det var i én av dem presidenten satt. Hvilken var hemmelig. Eller kanskje han satt i begge, tenkte Harry. Én til Jekyll og én til Hyde. Så kom de større bilene; sykebil, kommunikasjonsbil og flere Secret Service-biler.

"Alt virker rolig," sa Harry. Kikkerten hans sveipet sakte fra høyre mot venstre. Luften dirret over asfalten selv om det var en kjølig morgen i november.

Ellen kunne se omrisset av den første bilen. Om et halvt minutt kom de til å ha passert bomstasjonen og halve jobben ville være ferdig. Og om to dager, når de samme bilene hadde passert bomstasjonen motsatt vei, kunne hun og Harry gå tilbake til de vanlige politijobbene sine. Hun foretrakk omgang med døde personer i Drapsavsnittet fremfor å stå opp klokken tre om natten for å sitte i en kald Volvo sammen med en irritabel Harry, som var tydelig tynget av ansvaret han hadde fått.

Bortsett fra Harrys jevne pust var det helt stille i bilen. Hun sjekket at indikatorene på begge radioene lyste. Bilkolonnen var nesten i bunnen av bakken. Hun bestemte seg for å gå på Tørst og drikke seg full etter jobb. Det var en type der som hun hadde vekslet blikk med, han hadde svarte krøller, brune, litt farlige øyne. Mager. Så litt sånn -bohemaktig, intellektuell ut. Kanskje ... "Hva i hel ..."

Harry hadde allerede revet til seg mikrofonen. "Det står en person i tredje billettbod fra venstre. Er det noen som kan identifisere vedkommende?"

Radioen svarte med knitrende stillhet mens Ellens blikk raste bortover rekken med billettluker. Der! Hun så ryggen på en mann bak det brune glasset i betjeningsboksen - bare førti-femti meter fra dem. I motlyset tegnet skikkelsen en tydelig profil. Det gjorde også det korte løpet med siktekorn som stakk opp over skulderen hans.

"Våpen!" ropte hun. "Han har en maskinpistol!"

"Faen!" Harry sparket opp bildøra, tok tak med begge hendene øverst i karmen og svingte seg ut. Ellen stirret mot bilkolonnen. Den kunne ikke være mer enn noen hundre meter unna. Harry stakk -hodet inn i bilen.

"Det er ingen av våre, men det kan være Secret Service," sa han. "Kall opp HQ." Han holdt allerede revolveren i hånden.

"Harry ..."

"Nå! Og legg deg på hornet hvis HQ sier at det er en av folka -deres."

Harry begynte å løpe mot billettboden og den dresskledde ryggen. Det så ut som løpet på en Uzi. Den rå morgenluften sved i lungene.

"Politi!" skrek Harry. "Police!"

Ingen reaksjon, det tjukke glasset i boksene var laget for å stenge trafikkstøyen ute. Mannen hadde snudd hodet mot kolonnen nå og Harry kunne se de mørke Ray Ban-solbrillene. Secret Service. Eller en som ville se ut som Secret Service.

Tyve meter igjen.

Hvordan hadde han kommet seg inn i en låst boks hvis han ikke var en av deres? Pokker! Harry kunne alt høre motorsyklene. Han -ville ikke rekke bort til boksen.

Han løsnet sikringen og siktet mens han ba om at bilhornet måtte flerre stillheten denne underlige morgenen på en stengt motorvei hvor han uansett, aldri på noe tidspunkt, hadde hatt noe ønske om å befinne seg. Instruksen var klar, men han greide ikke å stenge tankene ute: Tynn vest. Ingen kommunikasjon. Skyt, det er ikke din feil. Har han familie?

Rett bak billettboden kom kortesjen, og den kom fort. Om to -sekun-der ville Cadillac'ene være på høyde med billettbua. Ut av vens-tre øyekrok så han en bevegelse, en liten fugl som lettet fra taket.

Satse eller ikke satse ... den slags evige dilemmaer.

Han tenkte på den lave halslinningen på vesten, senket revolveren en halv tomme. Brølet av motorsykler var overdøvende.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media