Suzanne Aabel skriver i Dagbladet om Trond Andresen, som ønsker å bruke en håndplakat i 1. mai-toget i Trondheim med teksten "Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporings-taktikk". For å unngå misforståelser knyttet til at Andresen er tidligere medlem i Rødt er det viktig for oss å si følgende: Andresen meldte seg ut av Rødt i 2009, nettopp fordi resten av partiet ikke godtok hans sammensausing av Israel-kritikk og karakteristikker av jøder generelt. Hadde han ikke meldt seg ut, ville han blitt ekskludert. Flere av Rødts politikere og aktivister i Trondheim, samt LO i Trondheim, har bedt Andresen om å ikke bruke plakaten. Det er vi glade for.

Vi i Rødt er krystallklare i kritikken av Israels brutale okkupasjon. Derfor har vi et spesielt ansvar for å si like krystallklart at jøder som gruppe ikke skal stilles til ansvar for den israelske regjeringas politikk. Om vi ikke er Israels venner, så er vi jødenes venner. Forstår man ikke dette skillet, er man ikke velkommen i Rødt.

Andresens plakat er skadelig og sårende, fordi den bidrar til å bagatellisere jødehat. Her i Norge oppgir en tredjedel av jødiske elever at de ofte blir utsatt for negative hendelser på grunn av sin religion. Andre steder i verden blir mennesker drept bare fordi de er jøder. Å ta opp det problemet er ikke avsporings-taktikk. Det er viktig. Om budskapet var at staten Israel bruker antisemittisme som argument for å unngå kritikk, hadde det vært et legitimt poeng. Men å gå derfra til å mene at all diskusjon om antisemittisme er en avsporing, er feil og farlig. Det er respektløst overfor alle som idag rammes av jødehat. Jødehat tok ikke slutt i 1945. Jødehatet vokser nå i mange europeiske land, i takt med at ekstreme høyrepartier styrker seg. Et mer underordna poeng, men likevel noe alle som regner seg som Palestina-venner må tenke på: En slik sammenblanding rammer også Palestina-bevegelsen. Det sporer rett og slett av den viktige kampen for frihet for det palestinske folk.