Rød stjerne: Partileder i Rødt, Bjørnar Moxnes. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
Rød stjerne: Partileder i Rødt, Bjørnar Moxnes. Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

Rødt er en rakett og Bjørnar Moxnes en dyktig politisk pyroteknikker

Rødt strutter. SV er i form. Arbeiderpartiets krise har åpnet et større rom for venstrepartiene. Kan de befeste og holde denne posisjonen, spør John O. Egeland.

Kommentar

Arbeiderpartiet kneler i alle meningsmålinger og ledelsen har gått i forbønn for seg selv. Om bare de indre stridighetene opphører, vil partiets politikk skinne i lyset fra en oppadgående sol tent av folket. I livskriser - og partikriser - er det menneskelig å tro på amuletter, mirakler og nye medisiner.

Men særlig realistisk er det ikke. Ap er rammet av samme farsott som har truffet sosialdemokratiet over det meste av Europa: De gamle verdiene er forlatt og de har ingen nye.

Denne utviklingen gir partiene rundt og til venstre for Ap en større scene. Til sammen har SV, Rødt og MDG en oppslutning på meningsmålingene på 14 - 15 prosent. Det er godt over SVs beste notering i valg (12.5 prosent i 2001). Svakhetene er likevel synlige: Oppslutningen er spredt på tre partier og de fleste nye velgerne kommer fra Ap.

Et alt for svekket Ap er et uhåndterlig paradoks. For SV går veien til regjeringsmakt gjennom Jonas Gahr Støre. Noe alternativ finnes ikke. For Rødt handler om mulighetene for påvirkning, også gjennom fagbevegelsen. MDG vil helst framstå som en attraktiv partner midt mellom blokkene.

I det interne kappløpet er Rødt haren, SV skilpadden og MDG en deltaker med sviktende heiagjeng. Sjokkmålingen i Oslo (utført av Respons for Høyre) der Rødt fikk en oppslutning på 11.8 prosent, SV 8.9, MDG 9.3 og Ap 19.4 kan brukes som en slags veiviser for venstresidens utfordringer.

Rødt står meget sterkt i hovedstaden, og punktvis i byer der de over tid har hatt en god organisasjon. SV vokser saktere, men jevnt og bredt, og er i hard konkurranse med Rødt flere steder. MDG har markert seg sterkt i byrådet i Oslo og får betalt for det, men har problemer i andre byer og i distriktene. Partiet ligger under sperregrensen på meningsmålingene.

Rødt er en rakett og fyrverkerimesten Bjørnar Moxnes er en dyktig politisk pyroteknikker. Han medvirket i høy grad til å styrte ned Sylvi Listhaug. På litt lengre sikt er det ikke sikkert at Rødts framgang vil fortsette. Politisk har Moxnes flyttet partiet svært tett opptil SV. Dette har gitt det nokså sekteriske Rødt tilgang til mange flere velgere. Men det snevrer også inn det politiske handlingsrommet. Hvorfor skal folk velge Rødt når det mer og mer likner den historiske originalen, dvs. SV?

Og hvor lenge kan Rødt dekke over sin stalinistiske fortid og de bevisste hulrommene og politiske uklarhetene i partiprogrammene? Rett nok er de autoritære ideene slipt ned eller foret med fløyel, men det er fremdeles stor uklarhet om hva slags parti Rødt egentlig er. Partiets ledende kadre får stadig pustebesvær når de skal forklare hvordan Norge skal omdannes til et sosialistisk samfunn.

I en periode før siste valg fryktet SV-ledelsen at partiet kunne bli fratatt posisjonen som venstresidens hovedkraft. Meningsmålingene viste at sperregrensens spøkelse rykket nærmere, samtidig som Rødt og MDG økte sin oppslutning. SV slapp med skrekken og fikk et brukbart valg.

Nå styres partiets politikk etter tydeligere hovedlinjer. Den viktigste er å dominere en sentral konfliktlinje i det norske samfunnet. Her prioriterer SV spørsmål som gjelder makt, rikdom og fellesskapets interesser. Et sentralt stikkord: Velferdsprofitørene. Samtidig løftes miljøspørsmålene stadig lenger fram. Krigen om kultur og identitet blir ikke prioritert like høyt. I den konflikten skal SV først og fremst være tydelige i forsvaret av liberale og humanitære verdier, likestilling osv.

Kampen mot rikdommen og dens makt, innebærer elitekritikk fra venstre. Det er kjernen i all radikal tenkning. Å skille seg tydelig fra høyresiden i økonomiske og sosiale spørsmål lyser opp reelle politiske motsetninger. Det er også forståelig at venstresiden ikke vil dilte etter høyresiden i de pågående kulturkonfliktene. Men å legge seg bakpå i spørsmål som tenner branner over hele Europa, er neppe noen klok strategi.

Med jevne mellomrom kommer det forslag om hvordan partier i venstreblokken bør slå seg sammen. I dag er det helt uaktuelt. Dels handler det om politiske og historiske motsetninger og verdivalg. Dels om at de tre partiene er i en utvikling der den egne identiteten teller mest. Å slå sammen partier er ingen sikker vei til suksess. Tvert imot representerer det en akutt fare for ideologisk utvanning, fraksjonsdannelse og kulturkollisjon. SV kan bare se på sin egen historie. Det tok partiet mer enn tjue år å bli konsolidert etter samlingen i 1973.