Arbeiderpartiet kneler i alle meningsmålinger og ledelsen har gått i forbønn for seg selv. Om bare de indre stridighetene opphører, vil partiets politikk skinne i lyset fra en oppadgående sol tent av folket. I livskriser - og partikriser - er det menneskelig å tro på amuletter, mirakler og nye medisiner.

Men særlig realistisk er det ikke. Ap er rammet av samme farsott som har truffet sosialdemokratiet over det meste av Europa: De gamle verdiene er forlatt og de har ingen nye.

Denne utviklingen gir partiene rundt og til venstre for Ap en større scene. Til sammen har SV, Rødt og MDG en oppslutning på meningsmålingene på 14 - 15 prosent. Det er godt over SVs beste notering i valg (12.5 prosent i 2001). Svakhetene er likevel synlige: Oppslutningen er spredt på tre partier og de fleste nye velgerne kommer fra Ap.

Et alt for svekket Ap er et uhåndterlig paradoks. For SV går veien til regjeringsmakt gjennom Jonas Gahr Støre. Noe alternativ finnes ikke. For Rødt handler om mulighetene for påvirkning, også gjennom fagbevegelsen. MDG vil helst framstå som en attraktiv partner midt mellom blokkene.