Rødt for varme

Kristin Jarmund er sjef på eget arkitekt-kontor. Hun bruker de fargene hun vil. Modernismen er ikke som før.

- Arkitektur er ikke som moten. Du kan ikke skifte hver 3. måned, sier Kristin Jarmund (46), en av våre mest markante kvinnelige arkitekter som nå kan oppleves gjennom Samtidsarkitekturutstillingen i Oslo. Jarmund er blant de få kvinner som driver eget kontor. I fjor mottok kontoret norsk arkitekturs prestisjepris; diplom fra A.C. Houens Fond for Justervesenets hovedkontor på Kjeller.

- Jeg tror alle våre prosjekter har slektskap. Felles for dem er at jeg er ekstremt opptatt av proporsjoner og skala, fargesetting og detaljer.

Arkitektur kan ikke være døgnfluer. Våre hus skal stå ute om natta. De skal ikke fryse. De skal vare i mange år. Være noe som folk i flere generasjoner skal forholde seg til. Arkitektur er ikke kunst, men arkitektur skal ha et likeverdig kvalitetsinnhold som kunsten.

Alt dette sier Kristin Jarmund, enda hun er skeptisk til å la seg intervjue.

- Jeg er vettskremt ved tanken. Ord er jo ikke mitt uttrykk. Jeg formulerer meg gjennom min arkitektur. Jeg trives bedre med at det er den som får oppmerksomhet.

Luftig og lekker

Det skal vise seg at hun ikke har problemer med ordene. De triller ut av henne i en ubegripelig fart, der vi møtes i Bar og Restaurant i Majorstu-huset i Oslo. Et av prosjektene som Jarmund har vært ansvarlig for i samarbeid Einar Sandbæk, og som nå er utstilt i Arkitekturmuseet.

En utsøkt kafé, elegant skapt i en tidligere kolonialhandel, og etter hvert et in-sted for skjønnere, både i mat og omgivelser. Luftig og lekker med vinduer som kan rulles opp og gjøre restauranten til en del fortauet og det livlige gatemiljøet utenfor.

- Jeg tilstreber en varme i modernismen blant annet gjennom de røde fargene som kommer i nesten alt vi skaper. Mitt håp er at vi kan bidra til å dempe folks oppfatning om at moderne arkitektur er stiv og kjedelig. At moderne hus kan være presise og rene, samtidig som de er vennlige og varme.

Fargebombe

Farger er gjennomgående temaer i Kristin Jarmunds arbeider. I den internasjonalt berømte Stensby Personalbarnehage har barna grønt, blått, rosa og gult som signalfarger om hvor de hører til, i den lekne formgivningen, tilpasset små mennesker.

Da Kristin Jarmund fikk i oppdrag å lage en støyskjerm ved en Oslo-skole, skapte hun den sjokkrosa. Skolene arkitektkontoret hennes har laget, er også frodig imøtekommende.

Men bruk av farger kulminerte fredag da Kreditorforeningen kunne innvie rehabiliterte lokaler i Einride Slaattos funkisgård i Prinsens gate i Oslo.

Havnevesenets opprinnelige lokaler er forvandlet til en frekk fargebombe. Orange, gressgrønne, knallrøde og sjokkrosafiolette vegger rammer inn pengeinnkrevernes hverdag. Kanskje gjør det dem gladere og dermed snillere når de skal ringe rundt til inkassorammede? I hvert fall er direktøren, Baard Bratsberg, stolt over at han våget å gå med på Kristin Jarmunds innfall.

- Når kremgul er en sterk farge i livet ditt, kan du jo tenke deg at dette er litt av en overgang, sier Bratsberg.

Ingen egotrip

Forvandlingen av Kreditorforeningen er en av Kristin Jarmund Arkitekters mange byreparasjoner i Oslo.

- Det handler ikke om monumentalbygg og prestisjeoppdrag når vi går løs på «småjobbene». Men vi synes de er viktige, og vi sier aldri nei. Du vet, det beste med å vaske opp, er at du blir snart ferdig. Store bygg tar det år å reise. Dessuten, når en driver et kontor, er en alltid redd for at det vi lager i øyeblikket, kan bli den siste jobben.

Like vital som sine verk er Kristin Jarmund selv. Leken, intens og vanskelig å følge i svingene. Hun må være en utfordrende og inspirerende sjef.

- Hvordan er du som leder for dine 15 medarbeidere?

- Jeg tror jeg er flink til å gjøre folk modigere. Er nok både djerv og udiplomatisk. Pushy. Kan sikkert være ganske grusom. Men jeg har like stor glede av å se at kontoret fungerer, at det «tar scenen», som å være utøvende selv. På et arkitektkontor er alle oppgaver like viktig. Arkitektur er ingen egotrip. Jeg dirigerer en kreativ prosess som en orkesterleder, men er like fornøyd når de bare trenger meg som sufflør.

At medarbeiderne trives, viser pågangen fra jobbinteresserte. Men også i ansettelsen av folk går Jarmund egne veier. Hennes nærmeste medarbeider, Ola Helle, sikret hun seg gjennom «innsidehandel». Som sensor ved Arkitekthøgskolen oppdaget hun talentet, ga ham én blank og tilbød ham jobb.

Kristin Jarmund er byjente og vokste opp blant blokker og funkisvillaer på Nordberg i Oslo. Det har bidratt til å gjøre henne til en urban modernist.

- Du er en av tre søsken, og alle er arkitekter. Lekte dere hermeleken?

- Jeg er eldst. Kanskje bidro jeg til deres yrkesvalg da jeg entusiastisk kom hjem fra arkitektutdannelsen i Trondheim og ved School of Architecture i London. Jeg er omgitt av arkitekter. En stund trodde min datter at alle var arkitekter.

- Er prestisjemodernistene som Arne Korsmo og Le Corbusier blant dine forbilder?

- Jeg synes den norske funkisen ble kjedelig, og Le Corbusier er alt for rå og maskulin for meg. Det er ikke bare fordi jeg er jente at jeg går med neglelakk.