Rødt, hvit og blues

Knut Reiersrud (52) kommer fra bærumsbredden av Mississippi og ble smittet for livet av the Aftonblues via svensk radio i ung alder. Nå ser han seg tilbake og byr opp til blues nok en gang.

STIL: Rød gitar og elegant matchende fedora fra Berkeley i California — Knut Reiersrud surrer ikke med stilen. Nå gir han ut nytt album med de første blueslåtene han lærte seg, pluss litt til. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADET
STIL: Rød gitar og elegant matchende fedora fra Berkeley i California — Knut Reiersrud surrer ikke med stilen. Nå gir han ut nytt album med de første blueslåtene han lærte seg, pluss litt til. FOTO: LARS EIVIND BONES / DAGBLADETVis mer

slutten av 1970-tallet begynte ordet å gå mellom bordene på Club 7:

En gitarbluesjypling fra Bærum spilte hakeslepp selv på drevne bluesdiggere.

Kyndige folk med hyller fulle av B.B. King-, Muddy Waters- og John Lee Hooker-LP?er mumlet vantro om tenåringens herjinger med gråtende, dansende, hoggende og ekstatisk skrikende stålstrenger, og da blueskongene Buddy Guy og Otis Rush spontanreagerte på en oppvisning med å inviterte 18-åringen til blåtonemekkaet Chicago, ble det ugjendrivelig klart for alle:

Bluesmusikkens stedlige representant i Norge het Knut Reiersrud.

Den videre kortversjonen av en lang historie er at Reiersrud siden har spilt over hele Norge og store deler av verden utenfor sammen med toppmusikere av alskens nasjonaliteter og musikalske sjatteringer. Han har laget et dusin album i eget navn og noen til sammen med Iver Kleive, medvirket på noen hundre andre plater som studiomusiker og gjest, laget bluesprogrammer for NRK/Radio i årevis og avbrutt et filosofistudium etter å ha blitt cand. mag. med statsvitenskap, historie og massekommunikasjon.

Om noen dager, mellom spillejobber sammen med TrondheimSolistene på Olavsfestdagene i Trondheim og Festspillene i Elverum og en solo lanseringskonsert på Notodden Bluesfestival, kommer han med albumet «Aftonblues», som tar det hele tilbake til der det startet.

RADIO, RADIO
—Radioen, sier han. —Jeg har spilt inn noen av de aller første blueslåtene som jeg lærte meg etter at vi hadde fått inn svensk P3 hjemme i 1973. Før det hadde broren min og jeg hørt på NRKs «Jazzklubben» og tatt opp Michal Urbaniak/Urszula Dudziak, Miles Davis og Louis Armstrong på en kassettbåndopptaker som søsteren vår hadde fått i konfirmasjonsgave, og som vi øyeblikkelig beslagla. Nå begynte vi å ta opp Peter Måhlins «Aftonblues» og Staffan Soldings «Mera Blues», halvtimesprogrammer som alternerte hver uke, og det fortsatte jeg med i fire-fem år. Jeg var 12 da det begynte, det var da jeg kjøpte gitar og i den perioden jeg ble fullstendig hekta på blues.

—Hvilke låter har du hentet fram fra dengang?

AFTONBLUES: Knut Reiersrud slik fotografen Morten Gjerde ser ham.
AFTONBLUES: Knut Reiersrud slik fotografen Morten Gjerde ser ham. Vis mer

—Siden disse to svenskene var veldig rettroende og stort sett spilte førkrigsmusikk, er de fleste låtene sånne som ble spilt inn på 1920-tallet. Men jeg har tatt med noen andre også, som Robert Johnsons «From Four Until Late», Scott Joplins «The Entertainer» og «Blinded by Love», som jeg fikk av Dr. John etter at vi hadde turnert sammen i 1983. Og et par av mine egne låter og Prince?s «Sometimes It Snows In April».

LYRISK BLUES
—Har du i voksen alder skjønt hva det var ved bluesuttrykket som huka deg så kraftig da du var 12?

—Jeg har tenkt mye på det, men aldri klart å komme helt til bunns i saken. Det er mye bluesmusikk jeg ikke liker, og jeg lurer selvsagt på hva som får meg til å like det ene og ikke det andre. Det kan ha noe med de to flinke svenske programlederne å gjøre, det at de spilte mye bra gammel musikk gjorde at jeg slapp hele den der roadhouse/ boogie-bluesen som veldig mange forbinder med blues i dag.

—Hard, drivende, elektrisk backbeatblues?

—For eksempel. Det er en røff, bøffelaktig form, mens jeg foretrakk noe som var mer lyrisk. Jeg kom ikke inn i denne musikken via engelsk blues, John Mayall & co, jeg kom på sett og vis fra jazzmusikken. En fyr som sangeren og gitaristen Tommy Johnson ble fort favoritten min, på noen innspillinger han gjorde sammen med Charlie McCoy i 1928 er den fine vevingen mellom de to gitarene nesten kontrapunktisk, uten akkorder og veldig folkemusikalsk. Det er nesten som i hardingfelespill med to stemmer som går samtidig hele tiden, og med den flotte, sødmefylte vibratovokalen med litt falsett på toppen gikk det rett i fletta på meg.

—Jeg kunne spurt deg om gitarister, men vil heller høre litt om gitarer. Hvor mange har du, og er du en gitarsamler?

-Jeg tror jeg har 36, eller kanskje 37 nå, stålstrengere alle sammen. For en tid siden fikk jeg tak i en Harmony Stratotone fra 1954, den ble dyr, og da lurte jeg på om jeg var blitt samler. Men jeg har brukt den på innspillinger i USA i sommer og kommer til å bruke den mye videre framover, så den er ikke et samlerobjekt.

Da jeg var i New York i juni, dro jeg til en spesialbutikk etter mitt hjerte, men selv om de hadde en sånn National Steel som jeg var ute etter, kom jeg ut uten å ha kjøpt noe. Og da tenkte jeg at jeg er nok ikke samler, for hadde jeg vært det, hadde jeg kjøpt den.

HATT & DRESS
—Samler du på hatter, da? Du er gjennom åra blitt avbildet iført relativt krevende hodeplagg, opererer du med ett for hver gitar?

—Nei, og hattene er jeg mye slemmere med, de kommer og går. Særlig de røde fedoraene, det kan nok være en del flyplassansatte her og der som flyr omkring med røde hatter. Vanskelige å få tak i er de også, jeg må helt til California og Berkeley Hat i Telegraph Avenue. Dresser, derimot, handler jeg i New York, i ei sjappe ved siden av Apollo-teatret på 125. gate i Harlem. Noen ordentlige raringer fra nord-Afrika driver butikken, de har sinnssyke dresser som jeg bruker både på scenen og privat. Jeg er ikke veldig opptatt av klær, men det er artig med disse apollodressene og det hender at jeg gir bort en som gave.

—Vi forbinder deg med blues, men sannheten er jo at du spiller musikk fra alle verdenshjørner i utrolig mange sammenhenger. Langt fra alt er blues, men er det likevel sånn at du ikke kunne ha spilt som du gjør uten bluesbakgrunnen?

—Helt klart. Blues er ryggraden i alt jeg gjør. Men jeg har lært at du aldri skal gjøre menigheten fornøyd, det er ingen god ide hvis du skal lage deg et liv av musikk. Du må provosere litt, eller blir menigheten fort lei av deg.

TILBAKEBLIKK: Knut Reiersrud går tilbake til sine tidlige inspirasjonskilder på sitt kommende album. FOTO: TERJE MOSNES
TILBAKEBLIKK: Knut Reiersrud går tilbake til sine tidlige inspirasjonskilder på sitt kommende album. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer