Rødt, hvitt og blågult

Friskt og utadvendt svensk-norsk samarbeid.

Helge Iberg Krevende album i krevende soloformat.

Louis Sclavis Eurojazz-veteran i Odyssevs’ kjølvann.

CD: Svensk-norsk jazzsamarbeid har gjennom åra

frambrakt store lyttegleder, og med «Lorena» sørger IPA – Atomics Magnus Broo (trompet) og Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass) i spann med Motifs Atle Nymo (tenorsaksofon) og Håkon Mjåset Johansen (trommer) – for å holde den rød-hvit-blå-gule flammen glovarm. Herlig upolert i tilnærmingen plasserer kvartetten seg med fynd og klem i den ekspressive post-bopjazzen med seks solid time&melodiforankrete originallåter, og eksellerer i den formen for rufsete, men likevel så swingende og hårfint balanserende samspill som Lester Bowie dyrket i Art Ensemble of Chicago og sine egne grupper.

BOWIE-assosiasjonen skyldes selvsagt også Broos trompetspill. Som alltid er det pågående, ildfullt og optimistisk, og bærer i seg hele tradisjonen fra Armstrong via bop-trompeterne til modernistene i sin tone- og fraseringsrikdom. Nymos saksofonutfoldelse er vital og intens, og duoen Håker Flaten/Mjåset Johansen er akkurat det seriedetonerende, klangbevisste drivverket som denne musikken må ha i bunnen for å henge sammen. Opptaket er fra en konsert i mars 2008, IPA viste ingen tilløp til rust da bandet spilte ved Nattjazz i Bergen for et par uker siden, og følgelig er det bare å vente på mer.

KOMPONISTEN og pianisten Helge Iberg (55) har valgt det krevende solopianoformatet for sin nyeste utgivelse, «Standards and Vanguards». Som tittelen sier, består repertoaret dels av kjente komposisjoner som «My One and Only Love», «Airegin» og «Round About Midnight», dels av Iberg-komposisjoner (med snurrige titler som «Something odd happened on my way to squirrel school» og «The milkmade (stavefeil eller ordspill?) from Åna Sira»), men i all sin reharmoniserte velde og Ibergs sterkt personlige formidling klinger også standardene svært Iberg’ske. Selv Schumann/Heines «Im Wunderschönen Monat Mai» føyer seg inn i det universet som Iberg etablerer med sin skreddersydde klaverteknikk i form av dels store, meditative klangrom, dels tonebrusende stryk, og selv om albumets grunntone er mørk, vitner det om subtil humor når en dekonstruert «Nøtteliten» blir etterfulgt av heseblesende «Just in time». Elin Rosseland gir «vocal moods» til tre spor, på karakteristisk vis i spennet mellom sammenbruddet og det usigelig vakre.

SAGNET om Ulysses/Odyssevs har inspirert den

franske klarinettisten/sopransaksofonisten/komponisten Louis Sclavis (56) til å legge ut på en ferd i ukjent musikalsk farvann, og resultatet er rimelig nok nedtegnet som «Lost on the Way». Albumet er Sclavis’ åttende for ECM siden debuten med «Rouge» i 1991, men det er ikke

akkurat villfarenhet som preger musiseringen. Kvintetten, som foruten Sclavis teller saksofonisten Matthieu

Metzger, gitaristen Maxime Delpierre, bassisten Olivier Lété og samarbeidspartneren gjennom mange år,

trommeslageren François Merville, låter godt sammenskrudd i Sclavis’ 12 låter og skaper et originalt uttrykk som ofte klinger som en blanding av folkemusikk, fusionjazz og moderne kammermusikk. Delpierre er en

betydelig ressurs i formidlingen av musikken, og Sclavis selv befester ryet som en av den europeiske jazzens fremste stemmer der han blåser rundt i sitt Middelhav på vei hjem til sin Penelope.