Rødt og sort

«The Twilight Saga - Breaking Dawn Part II» virker billigere enn den er.

FILM: Puh. Omsider har det blitt brakt på det rene. Mennesket Bella (Kristen Stewart) elsker vampyren Edward (Robert Pattinson) og omvendt. Altså, dette har vært åpenbart siden de to første gang vekslet blikk i skolekantina i første film, men ymse obstruksjoner har gjort det nødvendig for vår mann å gjenta dette, igjen og igjen, stadig mer alvorstungt og med stadig dypere strykere på soundtracket, i fire filmer. Det har ikke vært reell spenning i vampyrromansen siden en gang i 2009.

Derfor er det egentlig befriende at de to ved begynnelsen av «The Twilight Saga - Breaking Dawn Part II» er godt gift, at babyen som truet med å ta livet av Bella er født, at en annen endeløs strøm av sjelekvaler er avsluttet ved at Bella er blitt gjort til vampyr og er ferdig med den saken, og at det kan bli litt action her. Og action blir det til gagns, når vampyrherskerne kjent som volturiene får ferten av det merkelige barnet til de nygifte og av kompliserte årsaker bestemmer seg for at det må dø.

Mer seksuell Stewart
Kristen Stewart er ikke noen spraytannet starlet-dusinvare. Det er som om det er noe seigt og gjenstridig i henne som kan virke sutrete eller mystisk, irriterende eller interessant, avhengig av rollen og situasjonen. Kanskje er det derfor vampyr-Bella er en uendelig mye artigere skikkelse enn menneske-Bella. Med morsinstinktet og blodtørsten som nytt drivstoff blir Bella sterkere, sintere, seksuelt mer grådig. Det kler henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Robert Pattinsons Edward forsvinner på sin side i mengden. Det er godt gjort med tanke på at dette er en vanskelig mengde å forsvinne i. Edwards vampyrfamilie samler sine slektninger og støttespillere fra hele verden til kamp mot volturiene, og de castingansvarlige må ha saumfart Hollywood for å finne femogtredve skuespillere med den helt riktige kombinasjonen av anonym skjønnhet og remjende fravær av talent.

Bikini i snøen
Ansamlingen som etter hvert står innbitt samlet i snødrivet og venter på angrepshæren er filmens mest ufrivillig komiske syn, det være seg irene i grønn strikkekofte som ruller avgårde om rrrebellion eller Amazonas-vampyrene som stiller i primitive bikinier bestående av grovt sammentråklede skinnlapper - midtvinters! - men som har tilgang på både lipgloss og eyeliner. Mot dem skyfler de slemme, vassende i fotside syntetiske kapper fra Standards høstkolleksjon.

Den store vampyrkampen, som forfatter Stephenie Meyer sakte bygger opp spenningen mot gjennom fire bøker, ville fortjent en mer elegant og fintfølende håndtering. Om noen hadde koreografert disse scenene litt bedre, flyttet litt på kamera, brukt en brøkdel av budsjettet for hårspray og kontaktlinser på mer maleriske kulisser og mer stemningsskapende lys, ville det hele sett bedre og mindre billig ut. Det er grunn til å tro at en filmskaper med sterkere følsomhet for det fantastiske enn den pregløse «Dreamgirls»-regissør Bill Condon ville gitt disse scenene en mer vektig følelse av oppgjør og avslutning. Samtidig er det helt klart en viss campy moro ved å se oversminkede udødelige rive hoder og lemmer av hverandre, og følge Michael Sheens psykopatiske og fistelfnisende glamrocker av en vampyrhersker mens han bestemmer over liv og død med utstuderte håndleddbevegelser.

Bøkene er det egentlige
«Twilight»-bøkene, og særlig filmene, er ekstremt utmalte og lette å parodiere. Men Meyers evne til å beta ungpiker verden over med sin beretning om gammelmodig romantikk og udødelig kjærlighet, avkrever respekt. «The Twilight Saga - Breaking Dawn Part II» finnes ikke kjedelig, men den er skjematisk, skjemmet av at Condon ikke ser potensialet for poesi i historien han er satt til å forvalte. Tyngden kommer egentlig først under rulletekstene, der navnene på hovedpersonene hentes ut fra boksidene og settes sammen med bilder av skuespillerne, som for å minne tilskuerne om den første, åndeløse leseropplevelsen og båndet mellom bøkene og filmene. Det er et fint grep, men vitner også om en litt resignert holdning. Bøkene er og blir det egentlige, det opprinnelige.