Roere er vi

Paal Brekke: «Roerne fra Itaka. En ring av dikt.»

Roere er vi Mange moderne diktere – ikke minst de svenske – søker stadig tilbake til klassisismen for å finne genuine uttrykk for vår tid og vår tids mennesker. Paal Brekke har nå gått samme vei, og det har vært en lykkelig vei. «Roerne fra Itaka» er den frodigste, den kraftigste og mest inspirerende diktsamling han har skrevet.

Utgangspunktet for boka, som han kaller «en ring av dikt» er i første rekke Odysséen, beretningen om heltenes hjemreise til Itaka. Det første store diktet skildrer roernes situasjon under hjemreisen. Men, sier Brekke:

Hver har sitt Itaka, hvisker en stemme
hver har sin øy i havet
en blinkende sten i fjæren
det blånende utsyn der oppe fra klippen.

Roernes ferd blir dermed også vår. Stadig sprenger han allusjoner til vår tid inn i skildringen av roerne. Roerne, for hvem reisens mål etter hvert blir mindre og mindre virkelig, og som mer og mer begrenser sin verden til den de finner innenfor båtripa. Hva angår det oss, det som skjer utenfor den?

Hva skjønner vel vi av sekstant og kompass
og hva vet vi om stjernenes gang
om vind og om strøm
og når stormene kommer
med svøper av hagl
Roere er vi, la nakkene bøye seg
Står det om mord i avisen i dag
får vi voldtekt på maten
bacon og taler av Khrustsjov
og melk og kaffe og negrer sin skytes.

Vi overlater til Odyssevs, kontorsjefen, politikeren, autoriteten, å ordne med kursen. For oss er toften god og trygg, vi vil ikke forlate den. Et glimrende uttrykk for vår situasjon har Brekke funnet i disse linjene:

Baklengs, med ryggen mot stevnen
ror vi vår båt gjennom tiden
og trekker vi synsranden etter oss

Det blir en verden av mennesker uten blikk framover, uten sans for verden utenfor sine egne snevre grenser. Verdiene forfalskes, selv kjærligheten blir fornedret til en godtkjøpsvare. (Ro, ro til hjertenskjær / store bryster har de der. Eller: Kristus korsfestet på Golgata / Bruker de Mum under armene).

Til sist er det ikke vi som ror, det er åren som ror vår hånd. En del av mekanikken er vi blitt, dermed også befridd for vårt menneskelige ansvar.

Det siste store diktet skildrer Odyssevs´ møte med Navsikaa, prinsessen han møter på faiakernes øy. Hun tar ham med hjem til sin fars slott hvor den gamle sangeren beretter om Odyssevs´ reise. Men nå blir etter hvert alle reisens eventyr uvirkelig for helten, virkeligheten blir en ny ved møtet med kvinnen:

Se, trærne er trær
se, gresset er gress der hun trår
Og alt er her
Alle de halvglemte stiene er.

Og diktet slutter med Odyssevs´ møte med Penélope, som har ventet ham i 20 år, som har strikket og strikket, og rekket opp igjen, for å utsette avgjørelsen de mange frierne venter på.

Og jeg rører min elskedes skulder med hånden
Hun åpner øynene
løfter sitt ansikt mot meg
Og ømhetens skjelvinger gjennom mitt tre
som for legende vinder
Her er vi
her, hos hverandre, Penélope
Alt kan begynne
Alt kan bestandig begynne.

Det blir altså en ring av dikt som slutter lyst tross alt. Det som skaper virkelighetsfølelsen og en mulighet i all forvirring, blir møtet med kvinnen og kjærligheten. Gjennom henne kan livet alltid begynne, det forteller Brekke om også i et annet vakkert dikt, Sang til Afrodite.

Det er en sjelden helhet over denne diktsamlingen. Midtpartiet i den består av kortere dikt, men også de har mer eller mindre tydelig sammenheng med hoveddiktene i boka. Blant disse korte diktene er det særlig et til Wergeland man fester seg ved, et dikt i knapp, konsentrert form.

Paal Brekke har jo tidligere vist hvor sterkt han behersker formens muligheter, og i «Roerne fra Itaka» kommer også denne siden av hans talent til sin fulle rett. Det er en levende og sikker variasjon i rytmen som aksentuerer diktenes innhold. Brekkes bilder er som regel presise og slående.

Mange ting har det vært å glede seg over i høstens grøde av lyrikk, men Paal Brekkes diktsamling er en av de største gledene.