Røff humor - varmt alvor

- Helt sjukt at man lar folk som dere få adoptere unger. Jævla sopere.ø.ø. I dirrende sinne og skuffelse setter debutanten Bjørn H. Moan ord på manges oppfatning av homofile mennesker. Han kjefter ut sine fordommer som unggutten Patrik i Riksteatret/Unge Riks' «Patrik 1,5» som i går hadde premiere i Tromsø.

Stykket handler i det ytre om et homofilt par (Hans Jacob Sand og Ingolf Karinen) som i lykkerus venter på ungen de skal adoptere. Han heter Patrik og er halvannet år. Tror de. Og Patrik kommer, men han er 15 år. Noen har skrevet en komma-feil.

Hvem som er mest skuffet og sint, adoptivforeldrene eller gutten? Det fordeler seg ganske likt. Og skuffelsen blir til aggresjon.

Det er noe Patrik forstår seg på. Hat er blitt den kriminelt belastede ungguttens beskyttelse i et liv uten kjærlighet. Han har vært kastet som en ball fra fosterhjem til forsterhjem, og oppgitt av dem alle.

Kontakt

Motvillig oppnås likevel kontakt mellom de tre, og for første gang i sitt liv opplever Patrik noen som er ordentlig glad i hverandre. Det gjør også noe med ham.

Det er en røff forestilling med mye humor Edith Roger har laget sammen med regiassistent Marit Østbye. Men under situasjonskomikkens beske humor og rå replikker er det alvor og varme.

Felles for de tre som stykket forteller om, er ønsket om å bli akseptert, de vet noe om å bli utestengt.

Nådde fram

Fordi stykket handler om behovet for å bli elsket for det en er, blir forestillingen allmenngyldig. Og vi tror på de tre som formidler budskapet, selv om overspill noen ganger ligger farlig nær underveis i forestilling.

Budskapet nådde også fram til skoleelevene ved Østerås i Bærum under oppsetningens førpremie i gymsalen, der Anne Karine Skåthuns scenografi fungerte fint.

- Best av de forestillinger vi hittil har sett, sa ungdommene. Nå venter skoleelever i nord og sør på forestillingen.