Røff i tonen

STAVANGER (Dagbladet): Stort i ethvert henseende: i enkeltprestasjoner og i sitt anlegg. konsertStavanger Internasjonale Kammermusikkfestival Åpningskonserter, St. Petri kirke. Sterk festivalåpning, med musikere som er villige til å ta sjanser - og som lykkes.

Mindre kan det ikke sies, om man skal fange inn åpningskonsertene på Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival, to i tallet og på strak arm. For her i Stavanger har nordavinden kastet seg over distriktet fra alle kanter, med kuling og regn i kastene som har strøket ettersommer-idyllen av festivalbyen og til og med slukket sommerlyset i fjordriket rundt. Høsten har så visst begynt.

Desto større grunn til å søke innendørs, på konsert i St. Petri kirke, der festivalens kjernetropper ble rullet fram i full bredde.

Først med Brahms i fokus, nærmere bestemt hans store klaverkvintett i f-moll, op. 34, med Arve Tellefsen og Alexander Kerr på fiolin, Toby Hoffmann på bratsj, Truls Mørk på cello og Yefim Bronfman på klaver. Det kan knapt gå galt, kunne man jo tenke med et slikt lag, som lyser av stjernenavn. Men de satte i så utfarende at det satte en støkk i noen hver, som om musikken plutselig var sluppet ut av sekken, tøylesløs og uregjerlig.

Trykket var stort hos hver især, og tonen røff i hva som fortonte seg som et band på vei til å erobre samspillet og de høyeste tindene samtidig, i et formidabelt musikalsk bukkeritt.

Frydefulle gys

På mange måter dreier det seg om prøving og feiling på høyt nivå, der feilmarginene bare melder seg som en svak sitring, eller som et frydefullt gys over fallhøyden som etter hvert strekkes opp. Slik ble framføringen av dette storverket innen kammermusikklitteraturen ikke bare en uforferdet vitalisering av en klassiker. Musikerne fikk også stilt kammermusikkfestivalens idé på spissen, der man setter sammen briljante musikere med ulike temperamenter, lar dem bryne seg på hverandre uten sikkerhetsnett og ser hva som skjer.

Det behøver ikke alltid å bli like eksplosivt som i Brahms, som fikk sitt etterspill i samme toneleie da Kerr og Bronfman åpnet nattkonserten med hans 3. fiolinsonate. I Mozarts klaverkvartett i g-moll, som avsluttet nattkonserten, styrte musikerne etter andre idealer. Tre av dem satt over fra Brahms, nemlig Tellefsen, Hoffmann og Mørk sjøl. Men det var Stephen Kovacevich som kom til, pianisten med det lette anslaget som likevel alltid når bunnen av tangentene. Og med en formsans i Mozart (og Beethoven) som virker ubestridelig, åpenbart også for hans medspillere.

Resultatet spilte seg ut i et klanglig raffinement av bemerkelsesverdig kvalitet, der varmen i strykerklangen, ganske særlig i Truls Mørks cello, glødet de florlette strukturene.

Variabelt

Lett og utsøkt klang også i verket som åpnet det hele, Mendelssohns a-moll kvintett op. 13/2, der Quintette Moraguhs beviste at også en blåsekvintett kan klinge sødmefylt.

Innimellom alt dette ble festivalkomponist Aaron Jay Kernis' lille «Aria-lament» fra 1992, nydelig spilt av Kerr, litt inneklemt, som ekspresjonistisk attergløyme med de beste intensjoner. Men Kernis kommer tilbake i større formater, seinere på festivalen.