Røft og ujevnt

I år foreligger en ny diktbok fra Sverre Knudsens hånd.

Rent bortsett fra at forlaget har spandert et plasomslag på Knudsens siste opus, er det ikke rare greiene det utstyrsmessig har ofret på boka, tynn som den er, og utgitt i et miniformat som gjør den nærmest usynlig i bokhandelen - i alle fall hvis den står med ryggen vendt til det kjøpende publikum.

Det aktuelle verket inneholder 43 korte dikt, noenlunde jevnt fordelt på tre avdelinger, noen av dem sangbare, andre tettere på prosadiktet. Som versemaker er Knudsen ingenlunde talentløs, selv om de fleste diktene ikke er så mye å hoppe i taket over. Knudsen er røff og cool slik det sømmer seg en hardbarka rockeartist.

Flere av diktene er verbale knivstikk i vårt dvaske hverdagslegeme. Noen funker bra, noen funker mindre bra. Selv fant jeg mest behag i følgende dikt:

Hårfri hvit optikk

grønn av blyfri tyngde
sklir vi forbi hverandre
med små svupp
langs rikets grenser
fokuserer på de store linjene
trygger vår nisje
mellom barken og veden