Illustrasjon: Finn Graff / Dagbladet
Illustrasjon: Finn Graff / Dagbladet Vis mer

KOMMENTARER

Røkke og olja og vi

Hvor mange ganger skal næringslivsaktører få loppe staten for penger i det som framstår som politiske utpressingssituasjoner?

Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Historien er lang, hukommelsen er kortere. De siste ukene har vi vært vitne til et drama om forhandlingene rundt oljepakka hvor Stortinget på rekordtid bestemte seg for å sende milliardverdier i retning av petroleumsindustrien. Selskapet Aker, hvor Kjell Inge Røkke er hovedeier, har av flere blitt utpekt som særlig aktive i lobbyarbeidet. Både i forkant av og underveis i forhandlingene.

For dem som husker litt mer enn ti år tilbake i tid, er det påfallende likheter mellom det som skjer nå, og det som skjedde da staten gikk inn som eier i Aker Kværner Holding sommeren 2007.

Historiene illustrerer noen grunnleggende utfordringer i norsk samfunnsliv, som bør være pensum for norske politikere.

POSITIV: Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre snakker med Dagbladet etter pressekonferanse. Video: Marte Nyløkken Helseth Vis mer

Den gang var det blant annet dulgte trusler om at Aker Kværner kunne bli solgt til «russiske interesser» som lokket staten inn med 4,8 milliarder friske kroner til en minoritetseierpost i selskapet.

Nå har trusselen om nedlagte verft blitt brukt inn mot forhandlingene i Stortinget. Særlig Kværner Verdal (eid av Aker) er gjentatte ganger blitt framstilt som nedleggingstruet fra sommeren 2021 - rett før neste stortingsvalg.

Da som nå har Arbeiderpartiet vært sentrale i håndteringen av forhandlingene og i den direkte kontakten opp mot industrien. Og da som nå har fagforeningstopper lagt press på partiet for å finne en løsning.

Da som nå har det også kommet kraftige advarsler.

Nå har en rekke samfunnsøkonomer advart mot at endringene i skatteopplegget til oljebransjen vil kunne utløse investeringer som er lønnsomme for selskapene, men ulønnsomme for staten.

Den gang var det også økonomer og kommentatorer i avisene som advarte, og - skulle det vise seg - to av Norges mest erfarne toppsjefer. Etter at statens inntreden i Aker Kværner hadde blitt en offentlig skandale der Aker ble anklaget for å ha gitt staten dårligere vilkår enn andre eiere, og for å ha melket konstruksjonen for penger - kom det fram at konsernsjefene Helge Lund og Eivind Reiten på forhånd hadde sagt kraftig ifra.

Et halvt år før staten gikk inn, hadde de to advart sterkt mot å inngå en avtale med Kjell Inge Røkke. Et av rådene til statsråder i den daværende regjeringen skal ha vært: Inngå aldri en avtale med Kjell Inge Røkke under tidspress. Da er sjansen stor for at staten ender som den tapende part.

Likhetene er mange, men det er også en vesentlig forskjell: Denne gangen er det en hel bransje som vil nyte godt av de statlige milliardene. Bransjen fikk heller ikke alt den pekte på - bare nesten. Dagbladet har riktignok dokumentert Akers framtredende rolle. Det var Aker som bestilte rapporten fra advokatfirmaet BAHR - en rapport som snart dannet grunnlaget for skatteopplegget som bransjen, fagforeninger og NHO stilte seg bak. Under lobbyarbeidet de siste ukene skal også Aker ha vært særlig pågående.

DYTTET: Kjell Inge Røkke dyttet vekk kameraet til TV 2s kameramann på vei inn til rettssalen. Video: Nicolai Delebekk. Foto: Henning Lillegård. Vis mer

Viktigere enn hvem som gjorde hva, er likevel mønsteret som trer fram: at politikere havner i en utpressingssituasjon overfor næringslivet, hvor vilkårene dikteres av dem som skal motta pengene - heller enn av dem som forvalter dem på vegne av fellesskapet.

I dette spillet utnytter også næringsaktørene politikernes myke punkter - frykt for utflagging, nedleggelse av arbeidsplasser - som de vet vil kunne utløse akutte kriser for partiene. Her er særlig Arbeiderpartiet et fristende bytte, med sin nære tilknytning til fagforeninger som ofte opptrer i tandem med eiernes interesser.

Disse politiske krisene vil framstå så umiddelbare og presserende, at de overskygger advarsler fra uavhengige eksperter om mer alvorlige, langsiktige konsekvenser.

Den gang mente man statlig inntreden i Aker Kværner ville danne en merkelig presedens. Skulle alle bedrifter som kom i pengenød kunne få staten inn på eiersiden?

Nå frykter man at staten bruker milliarder på å puste kunstig liv i en oljebransje som egentlig mangler gode prosjekter, i en tid hvor nasjonen har et akutt behov for å bygge opp andre, nye næringer.

Dynamikken vi har sett utspille seg på Stortinget de siste ukene i forhandlingene om oljepakka, har vist fram en av norsk politikks største skavanker. Å se dette, lære av dette, og klare å bryte ut av mønsteret er det som vil vise norske politikeres format og potensial. Det sviktet den gangen. Og det sviktet nå.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer