Rolf Jacobsens nye dikt

Rolf Jacobsen: «Headlines».

Når det tales eller skrives om Rolf Jacobsens tidligste bøker, da sies ofte bl.a. dette: at han "besynger" den moderne virkeligheten. Han henter inn i diktet det han ser med sine øyne, og med samme glede enten det er kraftledninger eller kloakkrør, togskinner, heisekraner eller "gaudaostens gule møllestener" og den gumlende, flueomkranste kveg. Når rotasjonspressene spyr ut sine overskrifter over samme førsteside, om dødsdommer i Madrid og om fotstørrelsen på amerikanske kvinner, da er det slik det er. Han gjengir og besynger, han vurderer ikke, - bortsett da fra den vurdering som er implisitt: det eksisterende er verdt å synge om.

Det var en uskyldsholdning den gang. I sene utløpere i dag står den dels og trår vannet med en omvendt kikkert foran øynene, dels har den mistet sin uskyld. Det eksisterende: ja, - men ikke til å synge om.

Og hvordan har ikke Rolf Jacobsen selv, nå i seklets og sine egne 60-år, fått sin ungdoms besyngelser opp i halsen. Dengang, for 36 år siden, hørte han toglyden som "en bankende knoke av stål" på sin port, den ropte på ham: ut i verden, og til (den hvite mannens) eventyr! I dag banker

stempelslagene skipsskruene togskinnene
i strupen på deg
rundt murene de vil inn
gjennom vinduene dørene
panikkslagent det banker
ensomhet det banker
frykt banker tørst og hunger
banker dag og natt ustanselig
i trommehinder puls din pande
banker banker
- kan du puste?

Nå er det verden som kommer til ham i stedet, og vil inn, og den er annerledes når han ser den, enn han tenkte seg den syngende, inspirert av sin egen sangstemme. Om Vestenvinden, Sydkorset, Regnet har han diktet før. Men hva sier disse ungdommens symboler til ham nå i dag? "De kuede de forsakte… De som ser sitt hus brenne… De som verden forakter, de utstøtte, de besmittede… De hungrende de tørste de som leter i søppeldunkene, de som segner om på gatene, på jungelstiene har munnen full av blod...

de kan ikke tale.
Du kan tale.
"

Og der har han stilt det virkelig vesentlige kravet til seg selv, og til alle diktere, at de skal ikke lenger besynge det som er, det gode som bare noen har, de skal ikke nyte den glede å besynge det, som bare er noen til del, - men tale! På vegne, nemlig, av dem som iallfall blant oss er umælende.

Nå skal det ikke påstås at dikteren for sin egen del følger sin oppfordring. Han har nok med å formulere den - foreløpig. (Og akkurat fra ham er det mye.) Men i svært mange, og faktisk de beste av disse nye diktene finner man en klart samfunnskritisk holdning. Det er en kolossal distanse mellom debutbokens uskyldsfrie ordglede over gaudaoster og grønnflekkede roqueforter, og denne siste samlingens sluttdikt, der det fastslås at vi tross alt lever - også "gjennom supermarkedene og ostehyllene". Vår vestlige, tinglige, og egentlig helt tomme overklassekultur blir med jacobsenske formuleringer gjort både latterlig og skremmende. Men hans tonefall er det samme, det er hans eget, - og hans billedskarphet. Og han har stadig, liksom alltid, dette egne forholdet til virkelig urørt natur. Nå kan han bruke det som bakgrunn for vår illusoriske livsopplevelse, vår tingfascinasjon.

Forøvrig må det sies at merkverdig mange dårlige dikt er tatt med, til så liten samling å være. De står ellers alle sammen først i boka. Men fra og med side 18 er det som om alt uvesentlig er unnagjort. En smule famling, kanskje, foran endelig en visshet om å være underveis på ny. Da har han atter, denne ordkunstneren, hele sitt orkester å spille på.

Å tårn på krykker, å syfilitiske murer
gavl-tinder uten himmel over.
Hvem graver i jorden - muldvarpen
graver i jorden.
Hvem leter i gresset - vinden
leter i gresset
mellem stråene for å finne de
døde.
De tapte krigene ligger gjemt i
jorden
side om side med de seirrike.
Chambord Belfort Cinon -
Dere ligger som veltet krigs-tren
I alle veikryss
strødd over alle land.
Blodet er steget opp i blomstene.
Hvem tuter om natten.
Uglene tuter om natten,
blåser i blikktrompeten.
Hu-hu. Marsjer. Marsjer.

Retorisk poesi, javel, - men med den spennkraft retorikken bare får når dikteren har drømt seg på en virkelig barrikade. For det er dit han drømmer seg, er det ikke? - Jeg mener jo. Han strekker seg en god del lenger inn i sitt gjennomgangstema, det at kassaapparatet sier tingeling, at civilisasjonens elevatorer "gulper oss opp til søvnløsheten og tablettene". Jeg mener at Rolf Jacobsens nye diktsamling, iallfall I de siste to tredjedeler, er akkurat så språklig fabelaktig og vidunderlig som alle venter seg, - og at den dessuten er spennende konfliktfylt åpen mot vår nåtids egentlige virkelighet.

(Dagbladet 24. okt. 1969)