Rolig som en bombe

Millionsalg, rikdom og verdensomspennende suksess har det med å korrumpere artisters glød og skaperkraft. Med Rage Against The Machine ser det ut til å være helt motsatt.

På «The Battle Of Los Angeles» er Rage mer forbanna, mer eksplosive og mer funky enn noen gang. Gitarriffet på «Sleep Now In The Fire» kunne vært fra Hendrix' velmaktsdager, men har en molotovcocktails kraft når det med hemningsløs intensitet sprenges ut gjennom høyttaleren. Bandet har, fanden ta, bokstavelig talt oppfunnet sitt eget krutt på nytt.

Oppviglersk

Som et grunnleggende oppviglersk og politisk band skiller Rage Against The Machine seg helt ut i den flodbølgen av hardtslående grupper som dukket opp i kjølvannet av Kurt Cobains ikke ubetydelige rockrevolusjon høsten 1991. Med alt vi har å si, er at vi ikke har noe å si som credo var det et apatisk og apolitisk budskap som kjennetegnet grønsjerne. Rage, derimot, har hele tida vært de brennende sjelers orkester.

Zack De La Rochas tekster gjennomsyres av sosial bevissthet, politisk engasjement og troen på at denne forjævlige kloden vi har landet på kan endres til det bedre. Rage raser mot rasisme, homofobi, kristenfundamentalister, dødsstraff, politiovergrep og krigen mot immigranter. I «Voice Of The Voiceless» beskriver de tidsånden og sin egen rolle på følgende måte:

«And Orwell's hell a terror era coming through/But this little brother's watching you.»

Revolusjonære

Nevnte låt er en hymne til den dødsdømte journalisten Mumia Abu-Jamal. Zack De La Rocha holder en lyrisk og kompromissløs forsvarstale for en mann han sverger er uskyldig dømt. Det fråder av antiborgerlig forakt i linjer som «So long as tha rope/Is tight around Mumia's neck/Let there be no rich white life/We bound to respect» .

Zack og co gjør det hele med enestående troverdighet, utrettelig kampglød og revolusjonær overbevisning. Man tviler ikke et sekund når Zack knytter neven, ser makta i hvitøyet og melder følgende til sin venn Mumia: «My panther my brother we are at war until you're free» .

Karakterfast

Oppviglerånden gjennomsyrer også Rage Against The Machines musikk. Med hardcorens aggresjon, hipphoppens vokale rytmikk og Black Sabbaths tyngde leverer Rage sin skitne og funky urbanblues. Gitarist Tom Morello har mengder av blå toner i seg som han forvrenger og kverner til atomene begynner å eksplodere i hodet på en stadig mer forbauset lytter. «The Battle Of Los Angeles» har sine repeterende og mindre spennende elementer. Men bandet klarer likevel å få mer ut av sitt meget effektive hybridkonsept denne gangen enn på forgjengeren «Evil Empire» (1995). En av hovedårsakene er Morellos intrikate, originale og rått hektende gitarspill på låter som «Maria», «New Millenium Homes» og «Ashes In The Fall».

Kombinert med De La Rochas ildfulle harme og nådeløse agitasjon framstår Rage Against The Machine med en substans og en kraft som er helt sjelden. Zack og co. er ikke i nærheten av popstjernetaktene til Bill Clinton, men de har definitivt en klarere og mer karakterfast agenda.