Rollemodell - hvorfor det?

«Hadde Hanne Wilhelmsen vært en venn av meg, ville jeg bedt dama om å skjerpe seg på flekken.»

Fiksjonslitteratur kan være så mangt. Så har den da også hatt forskjellige funksjoner gjennom tidene. I flere historiske perioder har litteraturen - i tillegg til å representere underholdning, avkobling, erkjennelsesutvidelse, kunnskap, utfordring og nytelse - også hatt en eksplisitt ideologisk funksjon. Klarest har denne siste rollen vært rendyrket i kommunistiske og nazistiske regimer. Der har kunsten hatt én oppgave - den samfunnsbevarende og ideologisk heroiserende. Helten representerer de gode verdier. Det være seg den unge arbeider som oppildner folket til kamp mot kapitalismen og sammen med kone og kamerater står seirende tilbake på barrikadene på siste side, eller den ariske frontkjemper som risikerer livet i blodig bekjempelse av bolsjeviker og den jødiske verdenskonspirasjonen.

En slik oppfatning av litteratur og annen kunst ser vi sjeldnere nå til dags. I alle fall i vår del av verden. Selv 70-tallet er lenger enn tre tiår unna i den samtidige litteraturdebatten. Litteraturforståelsen i et nytt årtusen spriker i mange retninger, heldigvis. Man skriver og leser ut fra befriende forskjellige posisjoner.

Likevel har jeg trodd at vi som er opptatt av fiksjon, har tatt utgangspunkt i et minste felles multiplum: Litteraturen er ikke primært et redskap for å lære folk hva de skal mene og føle. De fleste av oss vil mene at en litteratur som tar sikte på å fungere oppdragende, er fullstendig uinteressant og - som litteratur å betrakte - stein dau.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Halldis Fougners «analyse» av min serieprotagonist Hanne Wilhelmsen (Dagbladets kronikk søndag 16. april) målbærer et kuriøst litteratursyn. Hennes holdning til litteraturen har nemlig mye til felles med de historiske perioder jeg nettopp har streifet innom.

Litteraturviteren Halldis Fougner drøfter HWs funksjon som rollemodell. Som forfatter er jeg vant til reaksjoner på det jeg skriver. Lesere og kritikere vil ha forskjellige oppfatninger om bøkene mine. For en forfatter er det stimulerende og fruktbart med forskjellige lesninger av ens fiksjon. Svært få ønsker å skrive i en stum offentlighet.

Det aldeles oppsiktsvekkende nye er å møte en profesjonell, nåtidig leser som tar utgangspunkt i hvorvidt «heltinnen» i min fiksjon agerer «korrekt» i forhold til sin seksuelle identitet. Denne lesningen konkluderer med at: «Det er grunn til å være skeptisk til den type lesbiske skikkelser som Hanne Wilhelmsen kan sies å være en representant for.»

Dette skrives tilsynelatende på ramme alvor. Gjennom kronikken underbygges kritikken av rollemodellfunksjonen med en rekke hendelser fra bøkene om Hanne Wilhelmsen, hendelser som etter Fougners mening «heteroseksualiserer» henne: Hun syr gardiner til vennene sine. Hun klemmer sine mannlige kolleger. Videre innreder hun kameratens leilighet, og kommer med gode råd om barneoppdragelse (sic!). Alt i alt resulterer denne atferden i en «oppløsning av den lesbiske konstellasjonen», og - som det friskt hevdes - at «den lesbiske identiteten vises som ustabil».

Syr ikke lesbiske gardiner?

Eksemplene til Fougner avslører et fascistoid syn på hva en lesbe er, hva hun skal være, hva hun må gjøre og hva hun slett ikke må beskjeftige seg med.

Fougner fremhever som et positivt kjennetegn ved den opprinnelige amerikanske lesbelitteraturen fra åttitallet, at dens hovedperson «har - eller utvikler i løpet av fortellingen - en trygg identitet (...)».

At en litteraturviter fokuserer på dette som et mål i seg selv - innenfor litteraturen - er tankevekkende. Selv vil jeg våge påstanden at romanen siden dens opprinnelse på 1700-tallet har vært på sitt beste og mest erkjennelsesutvidende når den har befattet seg med det motsatte; det utrygge individ.

Jeg er ikke litteraturviter. Men som forfatter og politisk interessert menneske tror jeg i all beskjedenhet at det er greit å opprettholde et vannskille mellom den politiske, verdiorienterte diskusjonen om homofiles posisjon i samfunnet på den ene side, og den litterære analyse av en fiktiv skikkelse på den annen. Vi må med andre ord avklare om vi uttaler oss som profesjonelle skribenter/lesere, eller som lesbiske aktivister.

I denne sammenheng er det interessant at et fagmenneske velger å benytte det nøytrale ordet synliggjøring som et verdiladet begrep. Fougner hevder at fremstillingen av HW og tilværelsen hennes «(neppe kan sees) som et bidrag til synliggjøringen av lesbiske og homofile». Jeg godtar at Fougner ikke liker HW. At hun ikke skulle være synlig, er noe verre å svelge - all den tid bøkene nærmer seg en million i opplag og dessuten er filmatisert for kino og TV.

Jeg er faktisk et stykke på vei enig med Halldis Fougners analyse av Hanne Wilhelmsens utilstrekkelighet. Ved flere anledninger har jeg offentlig tilkjennegitt min smule oppgitthet over hennes sjenerte vaklevorenhet, bryske ufullkommenhet, hennes ambivalens overfor livet og menneskene rundt seg; i det hele tatt: hennes mutte utilgjengelighet. Hadde hun vært en venn av meg, ville jeg bedt dama om å skjerpe seg på flekken. Så definitivt.

Men Hanne Wilhelmsen finnes altså ikke.

Hun er en fiksjon. Derfor faller jeg helt av lasset og blir sittende igjen med hakeslepp i veikanten når en litteraturviter kaster vrak på enhver faglighet og går over til å diskutere Hanne Wilhelmsens liv og levnet ut fra et normativt postulat om hvordan et lesbisk liv bør presenteres for massene. Hun er ikke sterk nok, må vite. Ikke positiv nok, heller. Hun er for feminin, og dessuten har hun en skummel godhet for menn. Hun har til overmål, under stort psykisk stress og i en avgrunnsdyp ensomhet, ligget med en mann. Lesbepolitisk fullstendig ukorrekt, selvsagt. Forbildefaglig meget svakt.

En slik litteraturanalyse er, som jeg har påvist ovenfor, ikke særlig original. Det forbausende måtte være dersom dette i dag holder vitenskapelig mål.

Uten noen som helst sammenlikning for øvrig, og bare for å illustrere mitt poeng: Fougners litteratursyn gjør litterære skikkelser som Raskolnikov, madame Bovary, Sherlock Holmes, Kristin Lavransdatter og moderne karakterer som Elias Rukla til elendige rollemodeller. Det er de da vitterlig også. Jeg forstår bare ikke problemstillingen, for å si det svært forsiktig.

Konsekvensen av Halldis Fougners normative utlegning er at det skulle hvile en helt annen «moralsk» forpliktelse på en forfatter som opererer med en lesbisk hovedperson. Dette ansvaret vokser åpenbart dersom forfatteren selv er lesbisk. Til syvende og sist vil et slikt syn umuliggjøre forfattergjerningen for representanter for marginalgrupper. Bedrevitende, normativ bestillingslitteratur kan aldri bli god litteratur.

Fougner skriver: «Fortellingene (den gode, lesbiske litteratur) får sin relevans for lesbiske lesere ved at det originale aspektet ved den lesbiske eksistensen gis et vesentlig rom i narrasjonen. Heltens kamp, og hennes seier over destruktive krefter - oftest patriarkatet og det heterofile hegemoniet - symboliserer samtidig bevegelsen mot et samfunn med mer rettferdighet og mindre diskriminering.» Oppdragelseslitteratur, med andre ord. Fougner legger til grunn en for meg totalt fremmed forutsetning, nemlig at litteratur som også omhandler lesbiske personer først og fremst er skrevet for - og bør fungere normativt i forhold til - lesbiske lesere.

Mitt prosjekt med Hanne Wilhelmsen-serien er ikke å skape en lesbisk rollemodell. HW er ingen homofil Modesty Blaise. Først og fremst er hun et strevende menneske. Litteraturen er til for å utforske det komplekse, ikke for å postulere det enkle og «sanne». At det skulle være nødvendig å minne en litteraturviter om dette i 2000, er enten ganske trist eller temmelig morsomt. Jeg tror jeg velger å le litt også denne gangen, og å minne om at HWs kamp står mot en tapt, glemt og usett barndom. Ikke mot «patriarkatet og det heterofile hegemoniet».

For øvrig kan man være lykkelig for at det går mot en ny bokhøst. Og at Hanne Wilhelmsen igjen har funnet én «å være lesbisk med,» slik Fougner så artig uttrykker det. Lesbepolitisk helt korrekt, antar jeg.

Og hadde nær lagt til: Dessverre.