Rollespill på stedet løp

TRIMROMMET (Dagbladet): På veggen foran tredemølla henger 90-talls-Norges viktigste alter, helspeilet. Plasseringen er korrekt, den avspeilede kan uten å bøye nakken beskue sin egen navle i speilbildets sentrum. En speilvendt navle, ja vel, men hvem bryr seg om bagateller i krisetider?

Yes, si, oui, krisetider. Mens møllemotoren murrer og båndet flyter under føttene i behagelig joggetempo, betrakter jeg mitt løpende speilselv og tenker at «sånn ser altså mannsrollekrisa ut, mannsrollekrisa, det er deg, det». Det har jeg lest og det har jeg hørt, og det ikke bare fra folk som leser sin Greer slik fanden leser Faludi. «Mannsrollen» blir erklært utgått og ubrukelig så ofte og øredøvende at postulatet er blitt til en sannhet uten modifikasjoner.

Og det stopper ikke ved rollen. «Mannen er i knipe,» leser jeg, «mannen er ubrukelig til nesten alt». Og jeg skjønner at jeg, i kraft av min fallittherjede «rolle», er redusert til statist på livets store kjønnsscene. Ikke engang en liten birolle vinker i det fjerne, neste stopp er «angstskrik fra kulissene» i siste akt, deretter venter teppefall og mørke. Skjønner jeg.Mølla maler. Litt fortere nå, og litt hissigere i tonen. Svetten begynner å piple, i speilet har den grå T-skjorta fått to mørke, våte øyne, litt under og innenfor hver brystvorte. Øynene blir langsomt større der de blafrer fra side til side som flakkende angstblikk i takt med stegene.

Formen er som rollen, den er ikke hva den var. Jeg blir andpusten, likevel føler jeg meg ganske bra til å være kriserammet. Sant å si er jeg ikke helt sikker på hvor kriserammet jeg egentlig er, og tenker at kanskje dreier det seg om en lett kriserammelse eller til og med bare en snev, men så har jeg da heller aldri oppfattet at jeg er blitt tildelt, langt mindre spiller en såkalt «mannsrolle». Slik jeg har sett det, har jeg i løpet av et parogfemti år i høyden drevet det til å være meg , på godt og vondt, og de gangene dette «megs» atferd og opptreden har ført til trøbbel, har det iallfall ikke falt meg inn å skylde på «rollen» min.

Men jeg kan selvsagt ha spilt «mannsrollen» så blendende at jeg ikke har skjønt det selv, og dessuten skal en aldri tro at machosatan bare tar bolig i andre. Når alt kommer til alt er det mang en mann som drar på pubrunde med gutta, på turnering med bedriftslaget, på æljjakt og rallycross og bilstereostevner og fotballkamper og pokerlag og strippeklubber og massasjeinstitutter og andre mannegreier uten å skjønne at de egentlig bare spiller en «rolle», mens kjerringa sitter nydengt eller kjenslesprengt hjemme med unga, ensomheten og en søyle av ubetalte regninger.Under halslinningen har svetten nå tegnet et mørkt lite smekke. Og jeg tenker at kan det være frustrasjonen over ikke lenger å bli behandlet av sine kvinner med all den overbærenhet som blir små barn til del, som får menn til å erklære seg som kriserammet? For små barn er det grusomt å bli ropt inn for kvelden når alle de andre barna får lov til å være ute litt til, for store barn er det åpenbart like grusomt å ikke få leke ute etter jobben eller etter mørkets frambrudd, for eksempel fordi ei kone eller en samboer eller en kjæreste synes det bør være en slags balanse i lekemulighetene, nå når vi nærmer oss år 2000 og kvinner i noen tiår har krevd og vunnet forfremmelse fra å være menneskets beste venn til å bli noe nær likestilt mannen, iallfall i Skandinavia og iallfall i teorien.Båndet flyter enda litt fortere og reiser seg til en gradvis brattere motbakke. På T-skjortebrystet gror øyne og smekke i hverandre til en mørk torso med en sprekk nederst. Gradvis, mens jeg puster og peser, gror sprekken sammen, og i stedet begynner en avlang, loddrett stripe å avtegne seg under den. Snart er sprekken helt borte, mens stripen blir lengre og tjukkere. Og jammen om ikke en kule trer fram på hver side av den like nedenfor roten. Pussig hva en kan oppleve på tredemøller.

Og er det ikke pussig at «mannsrollekrisa» alltid opptrer i forhold til kvinner? Og aldri i forhold til jobben og biler og motorsykler, fotballstøvler og øltønner, herreblader og greie lidelser som beinbrudd og brukne neser? Bare i forhold til kvinner og av og til barn er det krise, og ikke engang til alle kvinner. Faktisk synes krisa bare å bryte ut når mannsrollespillerne konfronteres med sterke og kloke kvinner med skikk på prioriteringene sine og et krav- uttalt eller uuttalt- om å bli tatt på normalt alvor og behandlet normalt skikkelig.Jeg kan ikke hjelpe for det, men jeg spør meg selv om hvor i all verdens rike de har vært de siste 30 årene, disse mannsrollekriserammede mennene som i år 1999 får trøbbel med potensen og kjønnsrollen sin fordi de av og til må forholde seg til kvinner som nekter å spille rollen som fnisende, medgjørlige silikonbimboer med 36 i sko, 35 i IQ og 34 tommer over bryst og hofte. På en annen planet? Under bilen? Ute med gutta? Hjemme hos mor?

En oppløftende tanke: Kanskje det bare er menn som spiller den perverterte «mannsrollen» som blir kriserammet? I så fall, hvorfor kan ikke disse stakkars herrene finne seg likesinnede damer? Det finnes jo fortsatt drøssevis av dumme damer som tror at Hollywood og silikon og reklame og TV-såper er virkeligheten . Hvor skjønt det ville vært om disse rollespillerne av begge kjønn kunne finne hverandre og få kontantstøttehjelp til for eksempel å starte videobutikker med egne disker for røyk, Bamsemums og evig-ung-kremer? Så ville alle bli lykkelige og vi kunne avblåse hele kjønnsrolledebatten.Det er et fortrøstningsfullt prospekt, helt til det slår meg at det ikke holder. For det er intelligente, analytiske og tenkende mennesker av begge kjønn som har isolert, definert og satt navn på «mannsrollekrisa», og så generøst inkludert meg blant dens ofre. Og ingen ordning vil få dem fra fortsatt å opphøye sine personlige sam- og underlivsproblemer til «rollekriser» når det skjærer seg i hverdagen. Hvorfor skulle de? Å betrakte seg som et uskyldig offer for rolletvang er så uendelig mye mer bekvemt enn å rette søkelyset mot seg selv, med den faren for ubehagelige oppdagelser det medfører.Mølla blir brattere og brattere. T-skjortebrystet er nå én eneste stor, svart, våt, avlang flekk med en smalere tupp nederst. Den ser ut som et digert, brukt kondom, slapt og med langsgående folder, et illevarslende symbol på fordums kraft. «Er dét skriften på veggen?» tenker jeg, og kjenner melkesyra melde seg i leggene, «kan mannens framtid oppsummeres i bildet av et brukt kondom?»

Nei, den kan ikke det. Forhåpentligvis den såkalte «mannsrollens», men ikke mannens. Ikke tale om. Vi er allerede altfor mange menn som har forkastet eller ønsker å forkaste «rollen», og det finnes altfor mange kvinner som har skjønt hvordan de skal hjelpe til, og som gjør det. Framfor alt er vi altfor mange av begge kjønn som forsøker å løse problemene etter hvert som de oppstår, som synes «menneskerollen» frister mer enn både «manns»- og «kvinnerollen», og som av og til innbiller oss at vi klarer å ta et lite steg i riktig retning. Da hender det at vi feirer våre små seirer, og tenker at det går kanskje ikke så fort, men så er det jaggu mye som skal flyttes med på lasset også, av sånt som ingen av oss vil gi avkall på.Mølla senker seg. Båndet saktner farten og stanser. Det blir helt stille mellom kroppsforbedringsapparatene. Et siste blikk i helspeilet viser at T-skjorta er ensfarget mørk. Ingen flekker, ingen symboler, ingen krise.