Rollins, Coltrane, Monk og Marsalis

Mektig og spesielt konsertopptak.

CD: -  Kanskje musikk kan hjelpe, jeg vet ikke, men vi er nødt til å prøve et eller annet i disse tider, sier Sonny Rollins til et takknemlig publikum og setter i gang «A Nightingale Sang in Berkeley Square» med en kort, fyndig tenor-intro som ikke kunne vært spilt av noen andre. Stedet er Berklee Performance Center i Boston og 11. september-traumet er bare fire døgn gammelt.

SONNY ROLLINS (75) var i sitt New York-krypinn, seks kvartaler unna World Trade Center, da flyene traff. Det gikk et døgn før 71-åringen ble evakuert med saksofonen i armene, medtatt av røyken fra de brennende ruinene og innstilt på å avlyse Boston-konserten. Men kona/manageren Lucille fikk ham til å ombestemme seg. Sammen med resten av sekstetten kom den gamle kjempen seg til Boston trass reiseforbudet, og gjennomførte konserten med all den skaperkraft og no-nonsense-musikalitet som har gjort ham til en av jazzens giganter.

MED EN SWINGENDE «Without A Song» knytter han an til sitt «comeback»-album «The Bridge» (1962), følger opp med calypsoen «Global Warming» (1998) og avslutter med tre standarder, «A Nightingale...», «Why Was I Born?» og «Where or When», hele tida med den store, rike tonen i suverent kontrollert utfoldelse. Bandet, med bass-veteranen Bob Cranshaw og pianisten Stephen Scott som pilarer, følger ham som en skygge, og trer også fram i forgrunnen, spesielt i form av gnistrende trombonesoli fra Clifton Anderson. Enhver ny Rollins-CD er i seg selv en begivenhet, men denne kan vi feire også fordi den tar plass blant hans beste, 54 år etter at han platedebuterte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1957, etter at han var sparket ut av Miles Davis\' band for fyll og dop, og før han ble tatt inn igjen som avvent og åndelig vekket, spilte John Coltrane i Thelonious Monks kvartett. Monk, endelig genierklært for sin unike spillestil, spilte på New York-klubben Five Spot hele høsten med Coltrane, bassist Ahmed Abdul-Malik og trommeslager Shadow Wilson, og kvartetten deltok på en veldedighetskonsert i Carnegie Hall 29. november. Voice of America gjorde opptak, og nylig kom båndene for en dag i forbindelse med Library of Congress\' katalogiseringsarbeid. Dermed kan vi nå nyte 51 minutter «Monk\'s Mood», «Crepuscule with Nellie», «Epistrophy» (to versjoner), «Blue Monk» og litt til fra to av jazzens største tonevevere i noe nær full blomst (selv om «den seine Coltrane» ennå bare er i emning). De kommuniserer som siamesiske tvillinger i strålende musisering, og CD-ens teksthefte gir dertil glimrende bakgrunnsinfo for denne biten jazzhistorie.

MED SAMME Monks «Green Chimneys» som frisk åpning, kommer en usedvanlig leken og etter hvert hardtblåsende Wynton Marsalis (44) med «Live at The House of Tribes» i klassisk Blue Note-design. Opptaket fra den knøttlille New York-klubben (2002) har et engasjert publikum som bakvegg, og byr på et bluesy Marsalis-band som swinger som besatt, kjører solo etter solo i øsende «cutting contest»-stil og driver stemningen i taket. Dette er et svett og «uakademisk» Marsalis-album med en perlerad av standardlåter som brennstoff, og med sjefen selv i både inntrengende balladetolkninger og trompetgymnastisk oppvisningsspill. Sterk jazz, stor moro.