KUNSTSTRID: «Det er faktisk underlig at en sosiolog ikke skjønner at institusjonsteorien, hovedfienden til Vassnes, skaper et regime for vanntett definisjonsmakt», skriver kunstkritikeren. Foto: Lars Eivind Bones
KUNSTSTRID: «Det er faktisk underlig at en sosiolog ikke skjønner at institusjonsteorien, hovedfienden til Vassnes, skaper et regime for vanntett definisjonsmakt», skriver kunstkritikeren. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Rolness og kunstekspertisen

Vassnes prøver her å røke ut den normative kompetansen hos teoretikerne, mens Rolness bare tåkelegger den.

Debattinnlegg

Sist lørdag kommenterte Kjetil Rolness boka «Det store kunstranet», skrevet av Bjørn Vassnes. Rolness synes å ha en viss sans for Vassnes prosjekt, for hans kulturpolitiske engasjement og kritikk av kunstekspertisen. Men det hjelper ikke, boka er overflatisk og amatørmessig. Vassnes har få kunstfaglige kunnskaper, er dårlig teoretisk skolert, og opererer med et innsnevret kunstsyn på grensen til det totalitære.

Rolness har mye rett i sin vurdering av boka, men tar nok munnen for full når han prøver å pulverisere kritikken Vassnes retter mot den institusjonelle kunstanalysen, slik den ble servert av Arthur C. Danto og George Dickie på 60-tallet. Her er nok ikke bare Vassnes på tynn teoretisk is. Det er faktisk underlig at en sosiolog ikke skjønner at institusjonsteorien, hovedfienden til Vassnes, skaper et regime for vanntett definisjonsmakt. Bjørn Vassnes har kanskje ikke fattet så mye av den institusjonelle kunstanalysen, men han har fått med seg hvordan definisjonsmakten og den teoretiske kompetansen er skrudd sammen og kontrollerer kunstfeltet. Som teoretisk konstruksjon skaper nemlig Dantos kunstanalyse en urokkelig kompetansestruktur og en snedig immunisering-strategi.

Det å definere kunsten var et akutt anliggende for Danto og hans meningsfeller. Årsaken var den at kunsten, slik den hadde endret og utviklet seg gjennom flere tiår med brudd og overskridelser, hadde uttømt sitt kreative potensial. Clement Greenberg skriver at maleriet nå har nådd veis ende. Andre kunsthistorikere og -teoretikere hevder at kunsten som sådan er død. Dette var ingen kulturpessimisme, men observasjoner som registrerte at samtidskunsten famlet i blinde og gikk på tomgang.

I den tilstanden fantes det ingen adekvat kunstdefinisjon. Alle tradisjonelle kriterier var utgått på dato. Den normative situasjonen var kaotisk. Og ingen utsikter til nye parametre for kunstvurdering. Selvsagt skyldtes det ikke at kunsten var død, det var selve begrepet om kunst som hadde vandret heden. Samtiden trengte derfor et nytt kunstbegrep. Et begrep som kunne bestemme kunsten og regulere kunstfeltet. Det er her Danto dukker opp og leverer sin institusjonelle løsning, som både favoriserte kunstteoretikerne og ga dem faglig autorisasjon og definisjonsmakt.

Problemet med Dantos kunstdefinisjonen er at den ikke angir kriterier for vurdering av verker. Den bare fastslår hvem som har retten og makten til å vurdere. Det er dette som er problematisk for Vassnes, og mange med ham. Hvordan kan teoretikerne bestemme hva som er kunst, når det ikke finnes spesifikke kriterier for vurdering? Vassnes prøver her å røke ut den normative kompetansen hos teoretikerne, mens Rolness bare tåkelegger den.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook