MISTILLIT: Sosiolog Kjetil Rolness og forfatter Hege Storhaug bidrar til å fremme mistillit, skriver Christian Torseth.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
MISTILLIT: Sosiolog Kjetil Rolness og forfatter Hege Storhaug bidrar til å fremme mistillit, skriver Christian Torseth. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

Rolness og Storhaugs mistro er ikke rasjonell, men destruktiv

Det er tillit, ikke mistillit, som er fornuftig.

Meninger

Tilliten som ligger til grunn for vårt samfunnssystem er under press. De som undergraver den med størst vigør er på ensidig jakt etter argumenter som underminerer tillit, og lever av å selge mistenksomhet og gruppetenkning. De har opparbeidet status, makt og penger på å angripe grupper som mangler alt dette.

Christian Torseth, leder i Vefsn SV
Christian Torseth, leder i Vefsn SV Vis mer

Gruppene som angripes kan være f.eks. asylsøkere (Kjetil Rolness), uføre (diverse Frp-ere), eller muslimer (Hege Storhaug).

Kritikerne oppfattes av mange som årvåkne og fornuftsdrevede med sine mantra om at «det må være lov å spørre», «vi må ikke være naive» og «følelser står i veien for klarsyn» – men mistillit er også en følelse – en svært destruktiv en. Fjordman ser garantert seg selv som en del av immunforsvaret i samfunnet. Men et immunforsvar kan bli overaktivt, og da begynner det å angripe kroppens naturlige funksjoner. En av disse funksjonene er tillit.

Det er banalt å påpeke at misbruk av tillit vil forekomme der mennesker er involvert, og det er et problem hvis vi organiserer samfunnet som om flertallet er løgnere. Ta for eksempel flyktninger. Vi har et godt utviklet byråkrati som jobber med å avsløre ubegrunnede asylsøknader. Systemet fungerer.

Likevel blir premisset for diskusjonen at siden noen lyver, kan det være flere som lyver, derfor må vi anta at alle lyver og følgelig må vi nekte opphold til samtlige. Dette er hele asylpolitikken til Frp oppsummert, og tanken om å mistro hele grupper framstår forførerisk tilforlatelig og logisk. Men det er ikke rasjonelt å tenke slik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Essensen i tillit er nemlig at man aksepterer et visst nivå av sårbarhet og usikkerhet. Å stole på noen er per definisjon risikabelt, og tillit kan aldri rettferdiggjøres på forhånd. Tusen perfekte mennesker beviser ingenting annet enn at utvalget er for lite. Ett enkelt eksempel på svik kan derimot «begrunne» mistro.

Det utløses imidlertid aldri noen heksejakt på hvite, middelaldrende menn. Kjetil Rolness kan vandre ubekymret gjennom en hvilken som helst soiree; han kommer aldri til å oppleve generell mistillit på grunn av sin gruppetilhørighet. Det at menn står bak nesten alle voldtekter, drap og terrorangrep skjemmer ikke den hvite mannens rykte det aller minste.

Hvis mistillit er begrunnet mot muslimer, er den det følgelig også mot menn, men når mangelen på tillit blir så åpenbart urimelig ser vi straks at mistillit som samfunnsbærende element er en umulighet. Mistroens mestere skjønner også at dette er diskriminering, derfor tar de aldri noe oppgjør med mistillit på makronivå.

Skepsis kan heller aldri motbevises, og framstår derfor lett som en ufeilbarlig strategi. Det å mistro skeptikerne blir da selve definisjonen på naivitet og vi havner i en logisk bjørnegrav. Den som har minst tillit, blir absurd nok den som er mest til å stole på!

En slik utvikling er oppskriften på ruin for vår type samfunn. Mistillit senker nemlig produktivitet, øker kriminalitet og forskjeller, og undergraver oppslutningen om fellesløsninger. Vi kan ikke sikre oss uten å ødelegge alt vi har bygd opp.

Det lønnsomme, sett fra et samfunnsperspektiv, er derfor et høyt nivå av tillit, og aksept for at prisen er at noen få vil jukse. Fornuft er å ha tillit inntil det ikke lenger er begrunnet, i hvert enkelt tilfelle. Generalisert mistro til hele grupper er ikke rasjonelt, det kalles noe helt annet, og er bare destruktiv. Se f.eks. på de over tre hundre tusen uføre her i landet.

Jukset begrenser seg til noen titalls mennesker hvert år, men likevel er «problemet» førstesidestoff og politikermat hvert eneste år. Dette er urettferdig og meget kostbar symbolpolitikk.

Så lenge alle er med og støtter opp under tilliten, er nemlig prisen lav for alle, men jo flere som stiller seg på utsiden, jo tyngre er det for dem som står igjen å holde samfunnet sammen. Selv om tillit kan oppfattes som naivitet, og mistillit som logikk, dreier det seg egentlig om et verdivalg. Vil du tolke alt i verste mening? Vil du la din frykt vokse på bekostning av omsorg? Vil du være så redd for å bli lurt at du avviser hjelpetrengende hender?

Oppskriften på å være hundre prosent beskyttet mot svik er å være hundre prosent kynisk. Og helt alene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook