Foto: Dagbladet
Foto: DagbladetVis mer

Debatten om Dagsnytt 18-debatten:

Rolness’ toleranse for intoleranse

Du er ingen Jan Bøhler, Rolness.

Meninger

Kjetil Rolness engasjerer seg mye i min deltagelse på Dagsnytt 18 forrige uke, som han nå har skrevet to lange tekster og flere indignerte facebookstatuser om. Det er naturligvis imponerende å høre om Rolness’ ekspertise på dette feltet. Tenk at han har diskutert innvandring i over tre år på Facebook! Det er bare å bøye seg i støvet.

Spaltist

Eivind Trædal

representerer også Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.

Siste publiserte innlegg

Jeg har forsøkt å forklare mitt standpunkt: At det er urimelig, både av NRK og av Rolness, å forsøke å sette opp et slags likhetstegn mellom rasisme og antirasisme, og mellom grupper som hetser og truer mennesker, og personer som ikke gjør det.

Jeg kan kritiseres for mye, men jeg er ingen Hans Rustad, og ingen Helge Lurås. Kritikken fra Rolness kan vel oppsummeres i «på seg selv kjenner man andre». Her er det mange anklager som med fordel kunne vært framført foran et speil.

Rolness bruker mye tid på å forklare mine egentlige intensjoner og min «metode». Hva består det av? Jeg «stempler andre som onde», «benekter dårlige nyheter» og «mistenkeliggjøre budbringerne». Jeg «moraliserer», er «uinteressert i å finne ut hva som er sant og riktig», men vil «bare sette merkelapper på folk». Med andre ord: Jeg er en mistenkelig fyr og ond fyr med dårlige hensikter, og Rolness moraliserer over hvor slem jeg er.

Jeg forstår godt at Rolness nå angrer på å ha vært en så hard forsvarer av Hege Storhaug og Nils Rune Langeland, og forsøker å bagatellisere dette. Enhver kan selv lese og gjøre seg opp en mening om hans deltagelse i disse debattene. Men er jeg noe bedre? Jeg har vist fram utsagn folk har kommet med i offentligheten, og kritisert dem for det. Denne praksisen framstår som en skremmende heksekunst hos Rolness, som framstiller min bruk av «skjermdumper» som illegitim. For meg er det en helt vanlig del av offentlig debatt.

Rolness’ eksempel på min «metode» er at jeg har sitert et langt utsagn av en norsk advokat (for øvrig retta mot meg i en debatt på Facebook), og påpekt at dette er en fyr med mye ansvar. Jeg er enig i at man i hovedsak ikke bør trekke inn arbeidsgiver i slike diskusjoner. Jeg synes det kun er legitimt dersom vedkommende har ansvar som tilsier at deres holdninger er problematiske.

Hvorvidt dette er problematisk for en advokat, kan diskuteres, men det var min vurdering. Og til syvende og sist har jeg ikke gjort noe annet enn å kritisere en offentlig ytring. Det handler ikke om å «få folk sparka», men om å kritisere og holde folk ansvarlige for deres ytringer i offentligheten. Artig nok gjengir Rolness innlegget jeg kritiserte ganske dårlig. Det ville han naturligvis kunne unngått om han hadde brukt min metode - skjermdump.

Grunningrediensen i Rolness’ kritikk er stadig falsk ekvivalens. Han har ikke gitt opp kampen for å få meg til å bli en antirasistisk utgave av Hans Rustad. Men å kritisere noen for å komme med et rasistisk, ekstremt eller fremmedfiendtlig utsagn, er ikke å anklage dem for «landssvik». Det er heller ikke å framstille dem som en «trussel mot nasjonen».

Rolness har naturligvis rett i at anklager om rasisme kan være stigmatiserende. Det er fordi vi som samfunn heldigvis er enige om at rasisme er galt og skambelagt. Det finnes også utvilsomt eksempler på at uberettigede rasismeanklager, som andre anklager, kan gjøre stor skade, som i Schjenken-saken. Derfor mener jeg man bør være presis om man kritiserer folks rasistiske uttalelser.

Allikevel må ikke denne forsiktigheten bli vrengt til en ny form for politisk korrekthet og selvsensur. Og det er ironisk nok det Rolness argumenterer for. Han påpeker at når jeg påfører folk skam, så sensurerer de seg selv (logisk nok). Derfor mener Rolness at jeg bør skamme meg, og sensurere meg selv. For Rolness ligger det tydeligvis en svimlende avgrunn bak enhver bruk av begrepet «rasisme». Om man bruker R-ordet, har man i praksis fordømt et menneske i all framtid. Fra dette smått paranoide perspektivet, kan jeg nesten forstå at jeg framstår som en truende skikkelse.

I Rolness’ verden er rasisme noe så sjeldent at han tidligere knapt nok klarer å se det i Trumps administrasjon. Stigmatisering av rasisme derimot, er et stort problem. Gjennom retoriske krumspring klarer Rolness tilsynelatende å gjøre stigmatisering av minoriteter et mindre problem enn stigmatisering av dem som stigmatiserer andre. Budskapet er: Du må være mer tolerant mot de intolerante.

Selvfølgelig er det viktig å unngå å stigmatisere folk. Men å kritisere noens holdninger er og blir noe annet enn å angripe dem for deres hudfarge eller bakgrunn. Og enkelte ideer bør faktisk stigmatiseres. Som rasisme.

Når Rolness hevder at jeg har gått inn for «no-platforming», er dette feil. Jeg har kritisert NRKs oppsett av Dagsnytt 18-sendinga, og vært svært presis i hva jeg reagerte på: At man inviterte ekstreme stemmer inn forkledd som nøkterne kommentatorer, og ikke gav dem kontekst eller motstand (i alle fall ikke i de seks første minuttene av sendinga).

Det ville vært like provoserende om Kari Jaquesson skulle bli invitert som en Syria-ekspert, Ubaydullah Hussain skulle bli invitert til å diskutere norske verdier eller som om Pål Steigan skulle trekkes inn som politisk kommentator. Jeg har også kritisert NRK for dette tidligere, i deres bruk av marginale klimafornektere i politiske debatter.

Dette handler ikke om hvorvidt man skal slippe stemmer til, men hvilken kontekst man skal gi til deres utsagn. Noe skurret da Dagsnytt 18 tilsynelatende var mer kritisk til Leger uten grenser enn til Document og Resett.

Rolness ønsker å bevege seg mot sentrum, og nevner Jan Bøhler som sitt forbilde. Det er et adskillig bedre forbilde enn hans gamle helt Hege Storhaug. Jan Bøhler er en sterk stemme fra Oslo Ap, et parti jeg kjenner jeg relativt godt til gjennom vårt gode samarbeid i Oslo.

Men du er ingen Jan Bøhler, Rolness. Han er en mann som klarer å løfte disse debattene uten å fyre opp under fiendskap og drama. Fordi han ikke fører debatten som en kulturkrig, men på en saklig måte, og fordi han ikke etterlater noen tvil om at han ønsker seg et inkluderende og mangfoldig samfunn.

Dette kan Rolness med fordel la seg inspirere av.