Rolvis lever!

Medrivende, heseblesende og kjærlighetsfull kultursosiologisk analyse av fenomenet Elvis - ført i pennen av hans norske alter ego.

Kjetil Rolness har for norsk offentlighet smeltet sammen med Elvis Presley til en ny figur, Jens Pikenes eller Rolvis. Denne musikalsk-visuelle fusjonen er både stilig, intelligent og frekk. I dag foreligger den i bokform, med et 200 siders kultursosiologisk essay fra Rolness om sitt alter ego, lansert i Gyldendals presisjetunge Ariadne-serie og forsynt med fyldige tillegg av bok- og platelister.

Det er en tekst man leser med stor interesse - større enn den de fleste av oss kan oppdrive i gjenhør med «Hound Dog» eller «Love me tender». Der originalen hulker, vrikker og stønner i en kommunikasjon som er averbal, for ikke å si animal, framfører Rolness sine skarpsindige iakttakelser gjennom et særdeles elegant språk, komplett med bokstavrim og punch lines i en prosa mer velskrevet enn de fleste. I skinnende blanke ord modelleres her den gryntende harry Elvis fram av sørstatenes dovne mold.

Utmattende

Leseren vil kanskje spørre om ikke forfatteren biografisk sett står i nærmeste laget til sitt objekt, siden han alt er blitt ett med ham. Svaret er at det gjør han, både i positiv og litt utmattende forstand.

Ingen skriver jo så medrivende om Elvis som Rolness. Hvilket gudbenådet geni han var! Og hvilket persongalleri som rulles opp som vitner - gamle skolekompiser, kioskdamer, studioteknikere, aktører fra fjern og nær som kan berette detaljer og episoder om helgenen Elvis og hans merkelige liv, før og etter døden. Rolness gir dem ordet etter tur, som en sann evangelist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er i sin form en fan-bok dette, bankende av innforstått kjærlighet til mannen, myten, ikonet Elvis, forkledt som kulturanalyse.

Eller er det omvendt?

Ikke godt å si. Det ligger i sakens natur at Rolness om Elvis blir Rolvis, båret av overspillet, selvparodien, hør-på-denne-gutter-tonen som grunnleggende metode. Det gjør stoffet levende, nært, bringer et sug gjennom boka, en understrøm av bankende rockerytmer som akkompagnerer fortellingens sensuelle bilder og bisarre scener. Selv Elvis' aller mest groteske sider får sublim mening, som underbygging av tolkingen av ham som en sum av genial eksess.

Men metoden blir også anstrengende, for den gir så få pusterom. Det er for eksempel ikke snakk om et øyeblikk å betvile at Elvis var størst, best, enestående, helt fantastisk som sanger. Det ligger i metoden at det bare er han.

Begeistring

Men var han det virkelig? Ingen andre kriterier enn begeistring legges til grunn. Og begeistring må som kjent formuleres crescendo.

Historien om Elvis får heller ikke likne på noen annen, for dimensjonene er simpelthen så mega at enhver sammenlikning med andre blekner.

Men gjør den? Personlig sitter jeg igjen med følelsen av at historien om Elvis i virkeligheten en gammel historie, en replay av velkjente trekk fra the star system og derfor gripbart som et mønster, langt mer enn som en heseblesende eneståendehet. Men selvfølgelig: Det ligger i fan-stilen at forfatteren iblant forføres av sine egne hyperbler.

Så hender det også at Rolvis trer til side for sosiologen Rolness. Da oppstår kapitler av velgjørende klarhet og kraft, som i skildringen av Elvis og hans visuelle smak (dette kan Rolness!), eller i behandlingen av Elvis og den amerikanske rasismen. Ikke at det sosiologiske utbroderes:

Som akademiker har Rolness den styrke at han aldri gjør seg selv overtydelig. Den vanvittige episoden der Elvis dukker opp på besøk hos president Nixon i Det hvite hus, blir akkurat såpass åpen i alle ender at den får mening i den større sammenheng - eller rettere sagt: Mangel på mening.

Et barn

Episoden viser nemlig at den geniale Elvis som tilskrives allverdens storslagne egenskaper, i virkeligheten er et forvirret barn.

Også det en replay av en gammel historie, naturligvis, tidligere brukt av Orson Welles til å vise det arketypiske ved berømmelsen som fenomen.

Jo, Elvis er en gammel historie. En frisk bok som insisterer på det motsatte, blir egentlig bare en stilriktig bekreftelse av dette.