Rom for forbedring

Det fins grenser for vår velvilje. Derfor må de fattige skjerpe seg.

IKKE GODT FOR DEM:  Jeg vil ikke at fattige mennesker skal se hva jeg har. Det er ikke godt for dem, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Gunnlaug Moen
IKKE GODT FOR DEM: Jeg vil ikke at fattige mennesker skal se hva jeg har. Det er ikke godt for dem, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Gunnlaug Moen Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Nå er det snakk om å innføre et generelt tiggeforbud i Norge. Det er selvfølgelig et godt og riktig tiltak, så lenge det bare rammer romfolk og ikke det utmerkede arbeidet som ansatte i frivillige organisasjoner - og deres unge medarbeidere på provisjon - gjør for nødstedte og hjelpetrengende. Som oppvokst i Norge fikk jeg allerede som barn innpodet det humanistiske sinnelaget som borgerne i et samfunn må ha for at veldedighet skal fungere etter hensikten. Jeg er en varm tilhenger av at det skal være lov å be om penger. Det er selvsagt at vi som har mye, gir noe av vår velstand til de mindre heldige. For å ta vare på dette systemet, må vi ikke åpne for at det uthules. Vi må ikke fire på våre humanistiske prinsipper. Derfor er det avgjørende at de trengende ikke får komme hit og be om penger til seg selv.

Jeg bidrar gjerne til å bekjempe nød, men da må nøden holde seg i ro. De hjelpetrengende får holde seg der de er. Det er mulig at de ikke trives der, men ved å flytte på seg, undergraver de min tillit til dem. Jeg har vondt for å tro på at mennesker som er i stand til å komme seg helt fra en landsby i Romania til et fortau i Oslo, virkelig kan trenge min - eller for den saks skyld noen annens - hjelp. Derfor har jeg ingen tro på eller medfølelse med en tigger som har bil, eller har sittet på med noen som har bil, eller som har kommet til Norge med buss. Når nøden er mobil, slutter den å være nød. Med dette sikter jeg selvsagt ikke til reelle flyktninger som er genuint rammet av nød. Riktignok flytter flyktninger på seg, men de samler seg i leire hvor det er lett å telle dem og å få oversikt over hva de trenger. Dessuten blir flyktningleire satt opp på steder hvor det er grei skuring å sette opp en flyktningleir. Dette vet de utmerket godt, både flyktninger og de som hjelper dem. De tar seg ikke til rette. Det er ikke bare å smekke opp noen tusen telt inntil en kirke eller i en offentlig park eller på en byggeplass.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer