IKKE GODT FOR DEM:  Jeg vil ikke at fattige mennesker skal se hva jeg har. Det er ikke godt for dem, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Gunnlaug Moen
IKKE GODT FOR DEM: Jeg vil ikke at fattige mennesker skal se hva jeg har. Det er ikke godt for dem, skriver Knut Nærum. Illustrasjon: Gunnlaug MoenVis mer

Rom for forbedring

Det fins grenser for vår velvilje. Derfor må de fattige skjerpe seg.

Nå er det snakk om å innføre et generelt tiggeforbud i Norge. Det er selvfølgelig et godt og riktig tiltak, så lenge det bare rammer romfolk og ikke det utmerkede arbeidet som ansatte i frivillige organisasjoner - og deres unge medarbeidere på provisjon - gjør for nødstedte og hjelpetrengende. Som oppvokst i Norge fikk jeg allerede som barn innpodet det humanistiske sinnelaget som borgerne i et samfunn må ha for at veldedighet skal fungere etter hensikten. Jeg er en varm tilhenger av at det skal være lov å be om penger. Det er selvsagt at vi som har mye, gir noe av vår velstand til de mindre heldige. For å ta vare på dette systemet, må vi ikke åpne for at det uthules. Vi må ikke fire på våre humanistiske prinsipper. Derfor er det avgjørende at de trengende ikke får komme hit og be om penger til seg selv.

Jeg bidrar gjerne til å bekjempe nød, men da må nøden holde seg i ro. De hjelpetrengende får holde seg der de er. Det er mulig at de ikke trives der, men ved å flytte på seg, undergraver de min tillit til dem. Jeg har vondt for å tro på at mennesker som er i stand til å komme seg helt fra en landsby i Romania til et fortau i Oslo, virkelig kan trenge min - eller for den saks skyld noen annens - hjelp. Derfor har jeg ingen tro på eller medfølelse med en tigger som har bil, eller har sittet på med noen som har bil, eller som har kommet til Norge med buss. Når nøden er mobil, slutter den å være nød. Med dette sikter jeg selvsagt ikke til reelle flyktninger som er genuint rammet av nød. Riktignok flytter flyktninger på seg, men de samler seg i leire hvor det er lett å telle dem og å få oversikt over hva de trenger. Dessuten blir flyktningleire satt opp på steder hvor det er grei skuring å sette opp en flyktningleir. Dette vet de utmerket godt, både flyktninger og de som hjelper dem. De tar seg ikke til rette. Det er ikke bare å smekke opp noen tusen telt inntil en kirke eller i en offentlig park eller på en byggeplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å komme til Norge for å tigge når det fins millioner av andre som trenger hjelpen mer, det er å snike i køen. Når jeg ser at det snikes, mister jeg mye av min tro på køen og dermed mye av min giverglede. Det samme gjør utvilsomt mange andre som også i utgangspunktet er empatiske, rause mennesker. En slik reaksjon rammer alle som faktisk trenger hjelp. Denne enkle psykologiske mekanismen burde være noe å tenke på for romfolk som har bil eller kjenner noen som har bil eller har råd til å komme hit med buss. På lang sikt går det også ut over dem selv. Dessuten vil jeg ikke at mine penger skal havne hos menneskehandlere eller noen som driver et busselskap.

Min mistillit til romfolk styrkes ytterligere ved synet av tiggere som sitter på et fortau sammen med andre tiggere, når de snakker sammen og åpenbart inndeler dagen i skift, som om tigging var en helt vanlig jobb. Jeg har vondt for å tro på nød når den er organisert. Hvis de er flere, så kan de hjelpe hverandre. Det gjør vi her i landet. Det er det som kalles velferdsstaten, og kanskje romfolket burde forsøke noe lignende.

Jeg kan godt gi penger til en gatemusikant, men da skal det være fordi han spiller godt. Og jeg bidrar gjerne til et offentlig helsevesen, men det er fordi norske pasienter ikke sitter på fortauene med buksebeina rullet opp for å vise frem hva de måtte ha av koldbrann og slatters. Det må være mulig å lide uten store fakter og teatertriks. I de frivillige organisasjonene er det allment kjent: Før eller senere virker bilder av barn med fluer i øynene mot sin hensikt.

Romtiggerne kunne ha sittet stille, tause, hver for seg, med nedslått blikk. Det ville ha gjort det hakket mindre ubehagelig at de satt der. Det ville fortsatt ikke vært greit, men de ville ikke i samme grad ha fylt meg med motvilje og skapt en ydmykende situasjon for både meg og dem.

Som Michael Tezschner (H) har påpekt: Det er ydmykende for romfolk å tigge, og derfor må vi - med loven i hånd - hjelpe dem til å slippe. Jeg hjelper gjerne romfolk, jeg bidrar gjerne til å avhjelpe enhver form for nød, men da skal jeg slippe å se den. Jeg vil ikke ha nøden så nær innpå meg og mitt. Jeg vil ikke at fattige mennesker skal se hva jeg har. Det er ikke godt for dem. Når de ser hvor mye jeg har, blir de bare enda mer misfornøyde med sin egen situasjon. Da vil de naturligvis ha noe av det jeg har, og veien er kort til at de havner på skråplanet.

Derimot gir jeg gjerne penger til de som ber om det på andres vegne, og som har adgang til et innendørs toalett. Jeg anser meg selv for å være et godt menneske, men når jeg får romfolk så tett innpå meg, merker jeg at hodet fylles av motvilje. Jeg blir en annen, en jeg ikke liker og det er romfolkets skyld.

Et tiggerforbud vil selvfølgelig ikke fjerne all nød. Det som derimot kan oppnås, er at vi hindrer de som trenger hjelp i selv å be om det. På denne måten slipper vi nordmenn å uthule våre egne prinsipper og vår egen godhet. Vi slipper å bli dårligere mennesker.

Romfolk er åpenbart i stand til å organisere tiggingen sin. Da burde de også - som EØS-borgere med rett til opphold i Norge - klare å erstatte dagens tigging med en frivillig organisasjon, hvor de kan ansette seg selv, og heller sende ut unge medarbeidere på provisjonsbasis som kan stanse tilfeldig forbipasserende på gaten og få dem til å skrive under på at de skal gi et fast beløp til romfolket hver måned gjennom et automatisk kontotrekk i nettbanken. Det er ikke det å gi penger jeg har noe imot, det er den plagsomme direktheten. Det er romfolkets manglende forståelse for at godhet springer ut av avstand. Det er den ødeleggende mangelen på byråkrati.