NOE Å STREKKE SEG ETTER: I «Gravity» utsettes Dr. Ryan Stone (Sandra Bullock) for verdensrommets uutholdelige letthet. Foto: Filmweb
NOE Å STREKKE SEG ETTER: I «Gravity» utsettes Dr. Ryan Stone (Sandra Bullock) for verdensrommets uutholdelige letthet. Foto: FilmwebVis mer

Rom med utsikt

Gravitys enkle overlevelseshistorie er alt annet enn vektløs, nettopp fordi den utspiller seg utenfor jordas trygge atmosfære.

Meninger

IDEER: Alfonso Cuaróns nye film «Gravity» starter med noen enkle opplysninger om verdensrommet, som hvor kaldt det er, og at det ikke finnes noe oksygen der. Kort sagt, som den hvite teksten på svart bakgrunn konkluderer: «Det går ikke an å overleve i rommet.» Dette tilsynelatende innlysende premisset driver hele filmen.

Astronautene Ryan Stone og Matt Kowalsky, spilt av Sandra Bullock og George Clooney, er i ferd med å fikse Hubble-teleskopet idet romferja deres blir truffet av en eksplosjonsartet sky av romskrap. Før de rekker å komme seg inn i fartøyet er det smadret, og deres eneste sjanse er å komme seg til nærmeste romstasjon kun iført romdraktene sine, med faretruende lite oksygen i tankene. Denne filmen henter ikke grøssene sine fra zombier eller drapsmenn, men fra en motstander så formidabel at den ikke trenger å gjøre noe. Antagonisten bare er der, konstant, centimeter fra hovedpersonene på alle kanter, den visse død. Verdensrommet.

Som overlevelsesfilm kan «Gravity» plasseres i den såkalte robinsonade-sjangeren, som springer ut fra romanen «Robinson Crusoe» (1719) og utallige seinere etterlikninger og variasjoner. Bøker som Cormac McCarthys «The Road» (2006), filmer som «Cast Away» (2000), TV-serien «Lost» (2004—). Som regel utspiller slike fortellinger seg i farlige områder, og få områder er farligere enn verdensrommet, noe som bekreftes i filmer som «2001: En romodyssé» (1968), «Silent Running» (1972) og «Sunshine» (2007).

Artikkelen fortsetter under annonsen

I «Gravity», som i den mer jordnært apokalyptiske «The Road», skildres en kamp mellom kløkt og oppfinnsomhet og et ugjestmildt miljø. Hva gjør du når det er tomt for drivstoff, og du bare har en brannslukker å hjelpe deg med? Som George Clooney sier i filmen: «There's always something you can do.» Og slik blir filmen en hyllest til det ene fortrinnet vår skrøpelige art har, evnen til å tenke nytt og omstille seg. Og ikke minst viljen til å overleve.

Tidlig i «Gravity» kommenterer Stone at hun liker stillheten i rommet. I motsetning til legendarisk lavmælte «2001: En romodyssé», ledsages imidlertid årets film konstant av urovekkende musikk eller hovedpersonenes småprat. Slik får vi høre om Stones tragiske bakgrunn, barnet som døde, og at hun har mistet livsgnisten. Så tydelig at det grenser til det pinlige, understreker historien hvordan Stone selv må bestemme seg for å omfavne livet, men at hun trengte å reise ut i rommet og havne i livsfare for å erkjenne det.

Stones personlige reise er en parallell til romfartens psykologiske virkning på vårt eget samfunn — en måte å få et nytt perspektiv, å se oss selv utenfra. Før de første romferdene på 60-tallet, var alle opptatt av at vi skulle ut til stjernene. Få tenkte på at det innebar å se tilbake på jorda utenfra, før det første fargebildet av jorda kom tilbake fra Apollo 8. Fotografiet, som har fått tittelen «Earthrise» er tatt av astronaut William Anders på julaften 1968, og er seinere blitt kalt «det mest innflytelsesrike miljøfotografiet noensinne», siden det ble et viktig symbol for den voksende miljøbevisstheten blant sekstiåttegenerasjonen.

De siste par årene har en link med tittelen «Something strange is happening to astronauts returning to earth» lokket mange nettsurfere til å se en kortfilm ved navn «Overview». Dokumentaren intervjuer en rekke astronauter og akademikere om det som kalles «The Overview Effect», den klargjørende opplevelsen mange romfarere erfarer når de kikker ned på jorda. Det er en utsikt som gir innsikt — betrakternes mentale perspektiv forandrer seg, og de opplever at det ikke er noe skille mellom dem selv og omgivelsene, at kloden er et hele, og at den hinna som beskytter planeten vår mot det ugjestmilde rommet, relativt sett er like tynn som den de selv omgis av inni romdraktene sine.

På samme måte har romfilmene zoomet inn på det jordiske. «2001: En romodyssé» undret seg over menneskets evolusjon og sivilisasjon, «Silent Running» handlet om økologiske dilemma, og «Sunshine» brukte en reise til sola for å ta opp religiøse tema. «Sunshine»-regissør Danny Boyle forklarte i et intervju romfilmenes fascinasjonskraft slik: «Det er som med filmer om fjell. De handler ikke om fjellklatring. De handler om sinnet. Filmer om rommet løfter fram spørsmål om hva vi gjør her, og det skaper uvegerlig en spirituell dimensjon.»

For å stille sine eksistensielle spørsmål, går «Gravity» veien om å lage en av de mest overbevisende romskildringene noensinne. Filmen er nesten utelukkende dataanimert. Skuespillerne spilte inn mesteparten opphengt i seler inni en boks, og det eneste vi ser av dem i filmen er stort sett ansiktene bak romdraktenes visir. Men vi savner dem ikke så mye, siden tilskuerne får oppleve romodysseen nærmest som om vi selv er til stede. Flere ganger ser vi hendelsene fra Stones synspunkt, som om det er vi selv som flyter bort fra romferja, eller våre astronauthansker som febrilsk grafser for å finne noe å klamre seg til på romstasjonens utside.

«Gravity» er en film som setter seg i kroppen. Etter å ha sett den første gang, kom den fysiske fornemmelsen av å være vektløs stadig tilbake til meg i enkle gjøremål og samtaler: Noe så enkelt som å uttale ordet «løsrevet» eller frasen «nå fram til en konklusjon» sendte meg rett ut i rommet, hvor alt er løsrevet, og det å strekke seg mot noe er fullstendig fånyttes, så lenge man ikke har noe å sparke fra mot. Den vektløse tilstanden minner om det vi ofte opplever i drømme, når vi løper uten at vi synes å bevege oss, eller prøver å avverge en katastrofe uten å nå fram. Filmen spiller på en grunnleggende frykt for at omgivelsene plutselig ikke skal respondere på anstrengelsene våre.

Når astronautene i Cuaróns film konstant småsnakker, til hverandre, seg selv eller tause radiosendere, er det et forsøk på å holde den store tomheten unna kroppen. I likhet med mange av våre daglige sysler her på jorda, vil noen kyniske eksistensialister påpeke. På engelsk betyr gravity både tyngdekraft og alvor, og filmen kan betraktes som et filmatisk essay om begge deler, og hva som forbinder dem. Hva ville ikke astronaut Stone gitt for litt tyngdekraft, den samme som hun må kjempe så hardt mot nede på jorda? Og hvordan skal man håndtere livets store alvor? Med rutiner, tøys eller religion?

På tross av de innledende påstandene, ender filmen som en påminner om at jo, det går an å overleve i rommet. Vi er alle i rommet allerede. Heldigvis på en planet med sinnrike systemer som holder oss i live. Som det ble populært å betegne den på 60-tallet: Romskipet jorda.

Bår Stenvik er journalist og forfatter.