Roman i klemme

Karsten Alnæs har en forkjærlighet for historiske emner i skjønnlitterær form.

Alnæs er høystemt og andektig i forhold til sine emner. I den biografiske romanen «Sabina» (1994) skinte en fascinasjon for hovedpersonen i så sterk grad gjennom at romanen vippet over mot ren romantisering. Det samme har skjedd i «En fremmed», som er en ikke helt vellykket blanding av historie og fiksjon.

Denne gangen henter Alnæs stoffet sitt fra den spanske borgerkrigen, og skildrer åra før og under Francos maktovertagelse.

Mystisk mann

Til hovedstaden Palma på Mallorca kommer en dag en mystisk mann vandrende. Her oppsøker han snekkeren Gabriel Picornell. Picornells kone Joana konstaterer raskt at den fremmede vil føre ulykke med seg, det er bare noe hun vet. Og rett nok er den fremmede en ulykkesfugl. Heriberto Quiñones er en statsløs forkjemper for revolusjonen, en internasjonalist som tror på proletariatets diktatur. Han er en utrettelig idealist som vil gå gjennom ild og vann for saken.

Han spiller etter hvert en sentral rolle i etableringen av kommunistiske partier i Spania. Ingen vet helt hvem han er, han opererer under ulike dekknavn. Picornells datter Aurora, som også tror på kommunismen, klarer imidlertid å forføre ham, og de gifter seg. Etter hvert som borgerkrigen innhenter dem, må de gjennom utallige lidelser på grunn av sin politiske overbevisning.

Klisjéaktig

Det er virkelig gripende scener Alnæs har trukket fram fra borgerkrigen, men de hadde sant å si fungert bedre uten fortellerkommentarer som

«Dette fortelles for at verden skal vite det» og andre i overkant høystemte og klisjéaktige formuleringer.

Alt i alt virker Alnæs for grepet av sin egen tekst til at han klarer å innta den distansen han burde. Fortelleren stiller seg faktisk i veien for personenes egen framstillingskraft, kommentarene virker ofte overflødige.

En fremmed

Omtrent halvveis i romanen skifter stemningen. Fra nærgående skildringer av menneskeskjebner og av kjærlighetsforholdet mellom Heriberto og Aurora, blir tonen mer saklig. Vi får skissert Europa foran verdenskrigen, mens Heriberto fremdeles er hovedpersonen, det er han vi følger like til han blir henrettet av Francos styrker. Idealisten forblir en fremmed, og han tar med seg hemmeligheten om hvem han er i graven.

Dokumentar Alnæs gjør oppmerksom på at romanen er bygd på dokumentarisk stoff og at hovedpersonene hans i virkeligheten fikk den skjebnen han forteller om. Det er et usedvanlig fascinerende stoff han har hentet fram.

Han sitter også inne med imponerende kunnskaper om så vel den politiske situasjonen i Spania på 30-tallet som de kulturelle forholdene.

Men det virker altså som om han er for oppslukt av stoffet, og dermed faller klisjeene for tett til at «En fremmed» har blitt en vellykket dokumentarroman.