Roman med krutt i

Sprø roman som etter en stilfull åpning ikke fullt så elegant vingler seg i land.

BOK: Drapsinstinktet våkner i mannen når han føler seg tilsidesatt av kjæresten til fordel for en liten kattunge. Bjørn Esben Almaas debuterte med novellesamlingen «Costa del Sol» i 2001. Debutboka bar vitnesbyrd om en talentfull og håndverksmessig dyktig forfatter, og boka fikk gode kritikker. Men den manglet muligens litt krutt. Det skorter ikke på krutt i årets bok, men «Katzenjammer» kunne til gjengjeld ha vært noe bedre håndverksmessig gjennomført.

Tilsidesatt

Romanen begynner i et typisk kapittel i et kjæresteforhold: paret vil ha katt. Derfra baller det imidlertid på seg. For hva slags katt vil man ha? Hva slags katt vil hun ha, hva slags katt vil dyrebeskyttelsen at man skal ha, og han, vil han egentlig ha katt? Og hun, vil hun egentlig ha ham?

Det blir etter hvert veldig vanskelig å være mannen i huset i denne romanen. Bas, som han heter, føler seg tilsidesatt.

Katten får all oppmerksomheten, og Bas begynner å klekke ut planer for å ta livet av katten på en måte som vil virke som et uhell. Det byr på forviklinger. Og med så mye hodebry, blir det også vanskelig for Bas å passe jobben sin. Så en dag blir det for mye, og Bas krabber inn under skrivebordet sitt, hvor han tilbringer tida med å sove litt eller lese Historien om Michael Jackson.

Bjørnedrakt

«Katzenjammer» er altså en rimelig sprø historie. Dette aner vi allerede når vi ser bokas smussomslag, som er dekorert med et rødt dødninghode og et forfatterportrett med Almaas i en slags bjørnedrakt. Det skrudde anslaget virker noe unorsk. Romanen kan minne om f.eks. «På badet» av Jean-Philippe Toussaint, en fransk forfatter som kanskje er mest kjent i Norge for å være litterært forbilde for Erlend Loe.

Men det er også en realistisk føring i denne romanen. «Katzenjammer har også likhetstrekk med den norske eksistensialistiske romanen med hyperreflektert hovedperson - à la Dag Solstad eller Trude Marstein.

Forviklingene i «Katzenjammer» springer jo nettopp ut av hovedpersonens sårede mannlighet og hans ekstreme opptatthet av hvordan andre oppfatter ham. Han sliter rett og slett med mannsrollen, Bas. Han er ikke noe skikkelig mannfolk, og blir herset med på alle fronter. I beste fall beskrives han som «søt». Og det er med skjebnetung misunnelse i blikket han betrakter utstyret til kjærestens eksmann - en stor mann av afrikansk opprinnelse.

Flyter ut

«Katzenjammer» begynner veldig lovende. I begynnelsen er fortellingen stram og stilisert på en nesten kafkaesk måte, med et brekk av en særegen humor. «Hvorfor kom den hit? sa jeg. Diksjonen fikk meg til å tenke på hvordan enkelte døve kan snakke. Hvofoo kå d hi?» Dette humoristiske blikket på ting finner vi gjennom hele romanen, og det er for seg selv noe som gjør boka leseverdig. Men det stramme stilistiske grepet som boka åpner med, løsner dessverre etter hvert. Romanen biter over litt for mye og hadde nok tjent på å være mer fokusert. Historien mister litt retningen, og språklig flyter det også noe ut. Man kan likevel la seg underholde av romanen, av krumspringene og de absurde vendingene. Men obs, obs, alle katteelskere: Bas er riktig så fæl med den lille kattungen, det kan være tøft å lese!

Bjørn Esben Almaas har vist at han både er en håndverksmessig dyktig prosaist, og at han har en levende og spenstig litterær stemme. Han er i så måte en forfatter det blir spennende å følge videre.