Roman om våre 80-år

I Jan Kjærstads nye roman «Homo Falsus. Eller det perfekte mord» er hovedpoenget søken og kritisk holdning til det søkte. Den er en særegen politisk analyse av en verden styrt av EDB, menn i bortgjemte korridorer, opprustning og løgn. Det er en roman hvor nettet, ikke edderkoppen er av størst betydning, for å bruke Kjærstads ord fra et Dagblad-intervju.

På en nattklubb i Oslo sitter Paul Ruud og venter på en ukjent kvine. Hun har skrevet brev til ham, de har løfterike erotiske antydninger. Hvor er hun? Hun dukker ikke opp, men en lapp som plutselig er festet til glasset hans, ber ham gå til en adresse i Camilla Colletts vei.

Han begir seg ut i Oslo-natta. Han observerer detaljer i bylandskapet, assosiasjonene knyttet til dem gir oss et bilde av hvem han er. Begavet jurist, en mann som visste å manipulere en jury, eksponere motpartens svakheter og skjule sin parts. Men nå har han trukket seg tilbake til en litt bortgjemt stilling som sjef for fondsavdelingen i en bank.

Hos den ukjente

Å lese om hans vandring, tror jeg, tar omtrent samme tid som selve turen. Sammen med de detaljrike observasjonene og assosiasjonene er dette en forfattermetode som skaper autentisitet, altså et bidrag til å forføre leseren.

Paul Ruud ringer på, en ung kvinne åpner, men det er en ganske annen type enn han hadde ventet. Og en rekke merkverdigheter opplever han før den erotiske atmosfæren begynner å tetne, og han kommer i seng med den ukjente og mangfoldige. Heller ikke det blir som ventet. Hun kommanderer ham inn i et samleie basert på østerlandske metoder. Og i det øyeblikket han ikke klarer å holde seg lenger, forsvinner han sporøst for aldri mer å vende tilbake til denne verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men dette er jo umulig?

Ikke desto mindre er det begynnelsen på «Homo Falsus. Eller det perfekte mord.». Og forfatteren er enig med leseren: Det er umulig, men det er tåpelig ikke å tro på det umulig.

Så trer han selv inn i romanen. Vi møter ham der han sitter ved sin computer og dikter opp mennesker og hendelser. Det viser seg etter hvert at disse kommentarene er skrevet til 2. Opplag av romanen, det opplaget denne boka stammer fra. Derfor kan han også gi oss en liten roman om følgene av en roman.

Mutanten

Han må manipulere sin hovedperson. Gjennom henne ville han skape den farlige mutanten «det nye menneske», mennesket vokst opp med TV-skjermen, dataskjermen, med alle bildene, strømmen av informasjon, påvirkningene veltende innover seg hvert øyeblikk på dagen. Mennesket som står i konstant fare for å bli kald og kynisk, uten motivert reaksjonsevne overfor virkeligheten.

Etterhvert som romanen glir framover, blir alt mer og mer intrikat. Hvem er egentlig Greta og hvem er forfatteren? Er det kanskje Greta som dikter forfatteren? Hvilken identitet har personene og forfatteren - og leseren? Hvem er vi når alt kommer til alt?

80-åra

Jan Kjærstad tumler rundt med leseren dypt inne i 80-åras virkelighet. Med stor skarpsindighet fanger han tida inn, med en utrolig kunnskapsmengde gjør han synlig dens yrende mangfold, de mange mulige og umulige kombinasjoner som kan føre til konsekvenser vi ikke kunne forestille oss. Østens mystikk kombinert med dataskjermen, Maos manipulasjoner kombinert med moderne forskning. Hva er virkeligheten bak alle bildene som vil fortelle oss om virkeligheten? Bak rockens og filmens forførelser? Fins en kommunikasjon som ikke forfalsker sitt budskap? Hvordan lete seg fram til det enkelte menneske langs de spor det har etterlatt seg i massen? Erobre opplevelsen av å være opphavsmann til sitt eget liv? Romanen, denne strategi for å overleve med helhetsambisjonen som drivkraft, hvordan gjøre den troverdig i en verden av løgn? «Homo Falsus» er med andre ord også en metaroman, en roman om romanen. Men den er mye mer.

Nye trekk

Den er en latterliggjøring av den ukritiske akseptering av alt vi ikke kjenner til, som f. eks. Østens mystikk, den viser hvordan språket er en del av falsifikasjonen av virkeligheten. Den er en hyllest til hjernen hvor fornuften bor, og hvor grenser kan sprenges.

Overraskende

Vi kjenner 80-åra våre igjen, men de blir samtidig overraskende, fordi de er sett fra uvanlige synsvinkler og gitt trekk som vi ikke aner noe om til daglig. «Homo Falsus» er på mange måter en kinesisk eske, den bryter en illusjon for å vise oss at bak den er en ny, en maske som blir knust for å vise at bak den er en ny. Og romanen i seg selv blir på den måten en slags fysisk demonstrasjon på det den selv forteller.

De nakne ordene

Språket er i stor grad dataskjermens: nakne ord hvor forbindelsen lett koples i leserens hjerne. Det er gjentakelser som på den ene siden bringer tanken til computeren, på den andre gir personene felles referansepunkter. Men sitter forfatteren, altså Kjærstad, denne gang virkelig ved en computer? Gud vet, men det er i allfall vår mest moderne myte han sjonglerer med: Datateknikken. Og også gjennom den gir han oss sitt menneskesyn da personene sprenger seg ut av den grønne skjermen.

«Homo Falsus» er i sin form og konsepsjon en ny roman. Den kombinerer metoder på overrumplende måter, med stadige referanser til rock, film, kjente og ukjente personligheter og begivenheter. Den er skrevet av en intelligent og meget kunnskapsrik forfatter, derfor kan han også være så underfundig, spe framstillingen opp med så mye ironi, humor og falsk «informasjon». Og det er spennende å følge ham. Hvordan skal han f. eks. få gjort det umulige sannsynlig.?