Romanens fremtid

Ifølge forlagsdirektører, forfattere, rockeprester og kritikere er jeg en snobbete mann i midtlivskrise som, drevet av misunnelse og skuffelse over lave salgstall, på selvgodt vis har gått ut mot «kolleger», i den hensikt å drive egenlansering for en kommende roman. Ja, da var man avslørt, og hengt ut til spott og spe i offentligheten: Kjør norsk litteraturdebatt.

Til tross for den friske og diagnostiserende åpningen sporet likevel ikke debatten trygt av, men ble penset inn på kjedsomhetens spor igjen: Saklig debatt.

Det er mulig at forfatterne Henrik Langeland og Christian Refsum har mer presise definisjoner av det området jeg beveger meg i, i hvert fall litteraturteoretisk, men samtidig var det ikke målet mitt å bedrive en inngående litterær analyse av mellomromanen. Presisjon eller ikke: En uke senere er begrepet tatt i bruk, og blir målt opp mot norske romaner. Det ser jeg på som et tegn på at det kan være noe mer enn en konstruksjon.

Når Henrik Langeland i sitt svar til meg i Dagbladet 22/9 forsøker å komme seg ut av høy og lav-fella, gjør han to ting. Det ene er åpenbart riktig: Han sier vi er hinsides en slik tradisjonell inndeling. Det skrev jeg også. Men det forandrer ikke det faktum at populærlitteraturen (eller trivia) finnes, at den kjøpes og leses som populærlitteratur, eller at skjønnlitterære romaner finnes, og at de skiller seg vesentlig i kvalitet fra den populære kioskromanen. Eller, at det finnes et sjikt mellom trivia og en ladet skjønnlitterær roman, hvor flere og flere bøker med elementer både fra trivia og den sist nevnte romanen befinner seg. Spørsmålet er: Hvordan organiserer mellomromanen disse elementene, og på hvilken måte presenteres og leses mellomromanen?

Det andre Langeland gjør i innlegget er å utydeliggjøre, og på den måten slippe unna klassifiseringsproblematikken. Han er velvillig, og har mye godt å si, og det er jeg smigret over, men det forandrer ikke at presisjonen han etterlyser slår tilbake på ham selv. I innlegget skriver han at «populærkulturens koder er minst like avanserte som høykulturelle uttrykksformer». Med dette kortet som han viser og trekker lynraskt tilbake vil han si noe om en samtidig, kulturell tilstand. Men hva er egentlig «populærkulturens koder»? Etter det jeg skjønner, er en kode bare en del av et større uttrykk, som en rockelåt, tegneserier, folkemusikk eller dataspill. Hva skal det si meg om forsøket på å finne et utgangspunkt for å gjenkjenne kvalitet?

I innlegget kobler han også realisme til plot-orientert litteratur, og modernisme til den litteraturen som legger mindre vekt på handling. Romanene jeg nevnte, har forskjellige løsninger når det gjelder handling, og jeg kan nevne flere. Derfor har denne dikotomien lite med diskusjonen å gjøre. Hvis vi derimot går til meningsfortetning, som Langeland nevner i et intervju, tror jeg at vi er inne på noe. Undertekst, som ble nevnt, er bare en del av de egenskaper ved en tekst som kan løfte den. Men i stedet for å gå inn i enda en stigmatiserende undertekstdiskusjon, mener jeg at det må være fruktbart å bruke et mer omfattende mål på kvalitet: Konnotasjon. Det vil si: De assosiasjonsskapende evnene en tekst har – eller mangler. Gjennom alluderinger, analogier, metaforer og symboler; eller med språkspill, grep og stemninger kan en roman løftes opp av bokstaveligheten, bli mangetydig og få flere nivåer. Det er som Langeland skriver. Den som leter, finner. Greit – med et lite forbehold. Det mangler et ledd i argumentet: Det må finnes noe. For at den leseren som leter, skal kunne finne.

På premieren til indiefilmen «Hodiak» sa regissør Hans Petter Blad for noen år siden: «Selv om Hodiak er en alternativ film, betyr ikke det at den nødvendigvis er særlig god.» Såkalte smale romaner er ikke nødvendigvis god romanlitteratur. Dyrkelsen av subkulturelle uttrykk, hvor den som dyrker har en illusjon om at hun eller han er alene om å vite eller oppleve noe, og på den måten er garantert kvalitet, handler også om nedsatt kritisk sans.

Det vi må unngå, er at romankunsten blir instrumentell, eller en funksjon, som ender opp med å få sin berettigelse gjennom en tilpasning til markedskravene, og som diskvalifiserer seg gjennom å gjøre det noen romanforfattere har sett på som det åpenbare: Å utforske sjangerens på romanens egne premisser. Det er på disse premissene at vi kan ta inn «populærkulturens koder», og ikke omvendt, gjennom kulturindustriell anonymisering.

Slik er det så klart ikke. Ikke for alle, men noen, for de som tør å ta en sjanse og er villig til å ofre noe, for kanskje å kunne være med på å drive romanen videre, forandre og utvide den, gi den nytt liv og varighet. Om de i sin tur kan gjenkjennes i tide, vil det være en stor fordel.

En venn av meg fortalte at det i asiatiske piratkopier av fotografiapparater legges inn metall for at kopiene skal virke like avanserte og solide som originalene. Det er slike historier som en middelaldrende mann på vei inn i et eksistensielt mørke blir enda mer bitter og grinete av å høre.