Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Romanens grenser

Hvordan «reiser» en roman, for eksempel en fransk?

PARIS (Dagbladet):

BLIR MAN IKKE LENGER

blendet av det franske litterære geniet? Det ser ikke slik ut. De nålevende franske forfatterne ligger ganske langt nede på bestselgerlistene i utlandet. Med visse unntak, selvfølgelig. Trolig reiste flere norske krimentusiaster til fjells med Fred Vargas' «Mannen med de blå sirklene» i sekken. Eller kanskje Michel Houellebecqs intellektuelle betraktninger eller Catherine Millets intime sexbetroelser. Sistnevnte er så desidert et unntak, oversatt til 30 språk og med 700000 solgte eksemplarer utenfor Frankrikes grenser. Men i det store og det hele mangler det likevel en ener. En ny Proust eller Camus.

DET SOM SELGER

i utlandet, eller reiser over litterære grenser, er en god historie som gir leseren noe. Det er ingen tilfeldighet at Herbjørg Wassmos «Dina»-serie er i ferd med å få en pen fransk suksess. Et annet salgsargument er å ha skapt røre i hjemlandet, som Houellebecq og Millet. Men det blir en kamp mellom David og Goliat, så dominerende som angelsaksisk litteratur er. Hvordan kan man stille opp mot en Philip Roth, for ikke å snakke om en Mary Higgins Clark eller Patricia Highsmith? Likevel kan man få overraskelser også der. Ifølge bladet Télérama, som er svært opptatt av fenomenet, er en tredjedel av den oversatte litteraturen både i Storbritannia og USA fransk. Det kommer blant annet av mye hjelp. Franske bøker nyter godt av statlige og private subsidier. Men det kan selvsagt ikke erstatte lesernes smak.

FRANSK NÅLEVENDE LITTERATUR

er ikke ukjent i Norge, men kommer i dag ikke opp i samme salgstall som på Sartres, Camus' eller Gides tid. Det gjelder selvsagt også andre litterære markeder. Men man kan oppleve at rettighetene til den unge kriminalforfatteren Jean-Christophe Grangé, allerede oversatt til norsk, blir revet bort på bokmessa i Frankfurt. Mens andre franske bøker forbeholdes sitt eget marked fordi de er for navlebeskuende, for anemiske eller for tynne. Som om de var forbeholdt et publikum på Saint-Germain-des-Prés. De forteller ikke historier, som «Dina», eller «Pletten» av Philip Roth. Og dermed har de ikke samme eksportverdi som andre velkjente franske produkter som duftende parfyme eller stinkende oster. Det første eksportmarkedet for fransk litteratur er Italia, med mange av de samme verdiene som hjemmemarkedet. Der selger for eksempel en forfatter som Daniel Pennac 500000 eksemplarer av «Til trollets lykke». Da blir salgstallene i Norge mikroskopiske i sammenlikning. Men alt teller. Og det er morsomt å se alle de norske forfatterne som nå blir oversatt til fransk, som Åsne Seierstad, Klaus Hagerup og ikke minst Amalie Skram. Det vitner om en levende litterær utveksling som bør få pessimistene til å tie.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media