Romanens halvbrødre

En sterk og musikalsk samling fortellinger.

BOK: Det fins mange fordommer rundt litteratur. Romanen blir som regel betraktet som storebroren i en forfatters verk, novellene som yngre halvbrødre, diktene som vakre kusiner, og filmmanus, skuespill og så videre som en slags tremenninger.

Slike familieforbindelser blir mer kompliserte i Lars Saabye Christensens tilfelle. Hos denne mangfoldige forfatteren glir tjukke romaner og bittesmå dikt inn i hverandre som mer eller mindre synlige tråder i en billedvev som blir mer omfattende fra år til år. Det er en totalitet i dette mangfoldet som opphever skillet mellom sjangrene. Det handler om et eget blikk; et blikk som gjennomtrenger tilværelsen, men som aldri blir ferdig med å reflektere over hva som egentlig kommer til syne gjennom denne avsløringen.

Lattermildt

Det er i hvert fall ingen grunn til å betrakte en novellesamling fra Lars Saabye Christensens hånd som et «hvileskjær» eller en «avslappingsmanøver». Buen er like spent her som den har vært i de to svære romanene dikteren har levert i det siste. Og det smått absurde, dystre, lattermildt melankolske blikket på tilværelsen er like til stede i de 12 novellene denne boka består av. De er stort sett finstemte og fulle av understatement, bare i en og annen setning griper man forfatteren i å virke belærende. Hans vesen er snarere undring enn forklaring.

Novellene er i formen svært forskjellige. De spenner fra rene fortellinger til snodige drømmer og fabler, fra absurde visjoner til historier som er kommentarer til selve skrivekunsten, for eksempel «Hvilestedet» eller «Gaven», som ender opp med erkjennelsen: «av alle historiene jeg har skrevet, er én levd og resten er bare diktet».

Nå ja, bare og bare. De fleste av disse novellene er i all sin lavmælte beskjedenhet «stor diktekunst», som det heter. På sitt beste fungerer de som musikkstykker der to temaer spilles ut mot hverandre. Det kan være en guttegjengs eventyrlyst som utløser en nasjonal psykose i «Radio». Det kan være en syk manns trøst ved synet av en barnetegning stilt opp mot en verdensreligiøs fordom i «Grisen». Det kan være en datters forhold til sin skilte far stilt opp mot en flytur i storm i «Gjensynet». Eller den sterke historien «Hjælpemannen», der et fatalt uhell under flytting av et flygel krysser seg med en tragisk kjærlighetshistorie.

Bravurnummer

Eller det handler om følelser; tittelen «Morderne» henviser til det borgerskapet som ofte blir pinlig avslørt i Lars Saabye Christensens historier, samtidig handler historien om en fabelaktig godt skildret lengsel etter samhørighet hos guttungen som forteller. I forhold til disse finstemte historiene blir tittelnovellen et rent bravurnummer; en virtuost komponert såkalt poengnovelle i Roald Dahl-stil. Men oftest har Saabye Christensen en underfundighet i sine fortellinger som kan minne mer om den japanske mesteren Haruki Murakami. Det er da han er best. Hvis det fins en tristesse i disse historiene, så er det snakk om en medlidenhet som aldri helt slutter å strebe mot lyset.