BOK: Det fins mange fordommer rundt litteratur. Romanen blir som regel betraktet som storebroren i en forfatters verk, novellene som yngre halvbrødre, diktene som vakre kusiner, og filmmanus, skuespill og så videre som en slags tremenninger.

Slike familieforbindelser blir mer kompliserte i Lars Saabye Christensens tilfelle. Hos denne mangfoldige forfatteren glir tjukke romaner og bittesmå dikt inn i hverandre som mer eller mindre synlige tråder i en billedvev som blir mer omfattende fra år til år. Det er en totalitet i dette mangfoldet som opphever skillet mellom sjangrene. Det handler om et eget blikk; et blikk som gjennomtrenger tilværelsen, men som aldri blir ferdig med å reflektere over hva som egentlig kommer til syne gjennom denne avsløringen.

Lattermildt

Det er i hvert fall ingen grunn til å betrakte en novellesamling fra Lars Saabye Christensens hånd som et «hvileskjær» eller en «avslappingsmanøver». Buen er like spent her som den har vært i de to svære romanene dikteren har levert i det siste. Og det smått absurde, dystre, lattermildt melankolske blikket på tilværelsen er like til stede i de 12 novellene denne boka består av. De er stort sett finstemte og fulle av understatement, bare i en og annen setning griper man forfatteren i å virke belærende. Hans vesen er snarere undring enn forklaring.