STERK ROMAN: Linda Olsson får skryt.
Foto: Steinar Buholm/ Dagbladet.
STERK ROMAN: Linda Olsson får skryt. Foto: Steinar Buholm/ Dagbladet.Vis mer

Romaner framkaller sjelden gråt hos en anmelder

Denne er et av unntakene.

||| ANMELDELSE: Det er sjelden en roman er så vakker at den slår deg helt ut. «La meg synge deg stille sanger» har en sånn virkning.

Ikke bare på meg. Juristen, finanskvinne og reiselivsspaltisten Linda Olssons debut har blitt bestselger både i hennes fedreland Sverige. Og i New Zealand, der hun nå bor.

Forfatterinnen og heksa Den noen og tretti år gamle forfatterinnen Veronika har leid seg et hus like utenfor en liten svensk bygd. Der planlegger hun å skrive en roman. Men det er også åpenbart at hun flykter fra noe.

I det store golde nabohuset bor en gammel kvinne. Hun er en heks, ifølge bygdesladderen. Heksa heter Astrid. En dag banker hun på, og de to utvikler et forsiktig vennskap, som i begynnelsen består i at de forteller hverandre sine historier. Historier som rommer den dypeste kjærlighet, ødelagt av skjebnen eller ondskapen i skikkelse av en far og en ektemann.

  Helt på grensen Fortellingen rommer både incest, død, selvmord, abort og barnedrap. Det skal mye til å balansere et slikt stoff uten at det framstår som spekulativt. Både tematisk og stilistisk beveger en følelsesladet og litt sentimental Olsson seg da også helt på grensen av det melodramatiske. Mirakuløst nok unngår hun at det tar overhånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Olsson bruker et fortettet, langsomt og detaljrikt språk. Hun skildrer kroppens konturer, en slitt voksduk, erindringslukter, og synet av «hodebunnen gjennom grå hårstrå på den gamle kvinnens isse». Denne måten å fortelle på er ikke original, tvert om. Det er ofte slik en lærer at litteratur skal skrives, når en vil lære å skrive litterært.

Olsson gjør det på en litt klumsete måte, noe som nok ikke er hensikten. Paradoksalt nok styrker det boka, og gjør at den ikke framstår som glatt og lekker. Selv om de enkelte ordvalgene mange steder kunne vært langt mer presise. Her går det vel an å si at oversettelsen ikke akkurat har styrket presisjonen.

  Boye og Södergran Tittelen er hentet fra en strofe i Karin Boyes dikt «Min stackars unge». Olsson lener seg tungt på den store svenske poesitradisjonen. Hun innleder hvert kapitel med strofer fra poeter som Edith Södergran, Gunnar Ekelöf, Gustaf Fröding, Hjalmar Gullberg, Dan Andersson. Uten at Olsson kan sammenliknes med noen av dem, har hun klart å formidle samme eksistensbevegende tyngde. Og funnet et mollstemt toneleie som hensetter leserne i en tung, melankolsk «sann» stemning.

Det er passasjer i denne boka som er så triste at du bare vil gråte. Spesielt i fortellingen om Astrid. Det er hjerteskjærende når den gamle gjenerindrer sin barndom og siste dag med sin vakre leende mor. De to som syklet til innsjøen en nydelig sommerdag, før moren dro av gårde for aldri mer å komme tilbake.

En nydelig bok som kan tillate seg å minne om sånne ting som «Kjærligheten, glem aldri kjærligheten».

• Denne anmeldelsen stod på trykk i Dagbladet 24. november 2008.