ALKOHOLRUS: Jens Bjørneboe skildrer alkoholrus i flere av romanene sine, for eksempel Jonas og Blåmann. I trilogien Bestialitetens Historie slår han til med noen av de sterkeste skildringene av depressiv fyll i norsk litteratur. Foto: Tor Gulliksrud / Dagbladet
ALKOHOLRUS: Jens Bjørneboe skildrer alkoholrus i flere av romanene sine, for eksempel Jonas og Blåmann. I trilogien Bestialitetens Historie slår han til med noen av de sterkeste skildringene av depressiv fyll i norsk litteratur. Foto: Tor Gulliksrud / DagbladetVis mer

Romanskikkelser som raver rundt i litteraturen

Ingen form for alkoholrus er diktningen fremmed.

Meninger

Charles Jacksons roman «Forspilte dager» (1944) hadde mange forløpere. Jack London var en av de første som skrev en studie av alkoholisme i romanform. I 1913 utga han den selvbiografiske «John Barleycorn» (på norsk «Kong Alkohol»).

Dette ble av forskjellige grunner en amerikansk spesialdistanse. Ernest Hemingway slo igjennom med «Og solen går sin gang» (1926), hans svirebror Francis Scott Fitzgerald skrev «Nattens ømhet» (1934), John O'Hara «Appointment in Samarra» (1934), John Steinbeck «Tortilla Flat» (1935) og Eugene O'Neill skuespillet «The Iceman Cometh» (1939). Alt dette handlet om alkoholrus av det truende slaget.

Drukkenskap er et tema mange amerikanske diktere har et påfallende nært forhold til. Etter krigen, og Charles Jacksons milepæl i sjangeren; fulgte slag i slag Raymond Chandler med «The Long Goodbye» (1953), Jack Kerouac med «Big Sur» (1962), Edvard Albee med «Hvem er redd for Virginia Wolf» (1962), Frederick Exley med «A Fan's Notes» (1968), Charles Bukowski med «Factotum» (1975), Raymond Carver med sine inntrengende noveller, for eksempel «Where I'm Calling From» (i samlingen «Cathedral», 1983) og John O'Brians nådeløse «Leaving Las Vegas» (1990).

Det ene verket mer skremmende enn det andre.

I 1930 kom den James Joyce-inspirerte dansken Tom Kristensen med romanen «Hærverk», den første nordiske romanen om å bestemme seg for å gå til grunne av fyll. Knut Hamsun var en av bokas største beundrere, og Sigurd Hoel skal ha sagt at det verste var at man blir tørst av å lese om den fordrukne journalisten Ole Jastrau og hans fuktige omgangskrets.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hoel forsøkte seg i 1938 med en norsk variant kalt «Sesam, sesam», men nådde ikke sin danske venn til flaskeetiketten.

Aksel Sandemose var muligens den tørsteste av dem alle. Han skriver om mange fuktige menn, men ingen bøker med fyll som tema. Derimot skrev den begavede journalisten Axel Kielland en roman om avrusning, kalt «St.Josephs bar» (1946), under pseudonymet Arthur Anger.

Jens Bjørneboe har utgitt noen av de skumleste passasjene om depressiv fyll i norsk prosa, i de tre bindene av «Bestialitetens historie» (1966-1973). Dramatikeren Sverre Udnæs skrev et sterkt stykke kalt «Kollisjonen», som han satte opp på Oslo Nye Teater i 1978 med avholdsmannen Arve Opsahl i en av hans mest overbevisende og seriøse roller som dranker.

Et hovedverk i sjangeren alkoholisert undergangsskildring er «Berlin Alexanderplatz» (1929) av Alfred Döblin, seinere en filmserie som ble Rainer Werner Fassbinders hovedverk.

Malcolm Lowrys «Under vulkanen» (1947) er også en søyle innen rus-litteraturen. Romanen handler om en britisk konsul i Mexico som i løpet av De dødes dag i Mexico i 1938 går til grunne.

Det flyter mye vodka i russisk litteratur. I en klasse for seg står boka «Moskva-Petusjki» (1962) av Venedikt Jerofejev, som beskriver en fuktig odyssé på tog ut av Moskva, med en tørst intellektuell i hovedrollen.

Og i dag? Mange moderne verk er skrevet om destruktiv fyll, etter hvert også om kvinnelige drankere, på engelsk og norsk. Nevnes bør Vigdis Hjorth, for eksempel romanen «Om bare» (2001).

Og selvsagt flyter mye alkohol gjennom dagens mest populære sjanger, kriminallitteraturen. Men jeg er redd både Harry Hole og Varg Veum blir smågutter i selskap med de litterære skikkelsene som er referert til i denne oversikten.