TUNGE TEMA: Juristen og reiselivsspaltisten Linda Olsson debuterte med verdenssuksessen «La meg synge deg stille sanger» i 2008. Det er en nydelig roman med tunge temaer som incest, mord, voldtekt. Også bok nummer to har en tung tematikk.
Foto: Steinar Buholm
TUNGE TEMA: Juristen og reiselivsspaltisten Linda Olsson debuterte med verdenssuksessen «La meg synge deg stille sanger» i 2008. Det er en nydelig roman med tunge temaer som incest, mord, voldtekt. Også bok nummer to har en tung tematikk. Foto: Steinar BuholmVis mer

Romansuksess som fortjent

Linda Olssons roman er umulig å legge fra seg, mener vår anmelder.

||| BOK: «Det er ingen trøst å få. Sannheten kan være for sårende», sa den tause ukjærlige moren til Adam da han vokste opp i Etterkrigs-Stockholm. Han fikk aldri vite noe om sin far.

Nå er han seksti år og verdensberømt fiolinist og komponist, bosatt på New Zealand. Men han er lammet av sorg.

Hans eneste barn Mimi, døde i en bilulykke et år tidligere. Han oppdro henne alene, og angrer nå bittert på at han aldri besvarte Mimis spørsmål om hvor og hvem moren hennes var.

Fortielsen har med andre ord gått i arv. Og tausheten har fått store konsekvenser.

HolocaustJuristen og reiselivsspaltisten Linda Olsson debuterte med verdenssuksessen «La meg synge deg stille sanger» i 2008. Det er en nydelig roman med tunge temaer som incest, mord, voldtekt.

Også bok nummer to har en tung tematikk.

Adams jakt på fortiden bringer ham til Kraków, og en gammel krokrygget jøde som har bygget en hel leiegård som et slags museum over alle dem han mistet i holocaust.

Her får Adam vite sannheten om sin far. Etter hvert løses også mysteriet om hvem hans mor egentlig var. Det byr på overraskelser.

Vi ender til slutt på en øy utenfor Stockholm, der malerinnen Cecilia har isolert seg.Hun er Adams store kjærlighet og Mimis mor.

Hennes fortelling er romanens svakeste. Det bli too much of everything.

Uhyre begavelserOlssons romaner er utpregede romantiske, og stoffet hun bruker er helt på grensen til det spekulative.

I boka med den håpløse tittelen «Taushetens konsekvenser», kunne hun nok spart litt på kruttet.

Personene slår hverandre nesten i hjel i følsomhet og begavelse. De nærmer seg parodier: Den gamle jøden som elsker malerier og kunne blitt verdensberømt sjakkmester. Den uhyre begavede jødiske fiolinisten, så vakker, lite jordisk og musikalsk at han er stum. Og til slutt altså den like begavede malerinnen som maler seg ut av ensomheten, galskapen og fortidens spøkelser.

SorgtungtDet er likevel noe med Olssons romaner som gjør at de ikke bikker over i det klisjéaktige og spekulative.

Hun stopper fortellingene i tide. Hun er en grundig og dyktig håndverker. Og hun har et nydelig språk som nærmer seg poesien.

Finstemt, autentisk, dempet, sorgtungt.

Hun er også en god dramaturg. Hemmelighetene avdekkes langsomt gjennom de ulike personenes fortellinger.

Her brukes et erindringsaktig språk som Olsson har godt grep om: «Minner er upålitelige. Nå bærer jeg med meg minner som er så slitte at det er umulig å si om de er riktige.»

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 7. september 2009.

Romansuksess som fortjent