Romantiker med dempet tonefall

I anledning av Carl Frederik Prytz\' 75-årsdag tidligere i høst, har Cappelen gitt ut et utvalg av hans mest kjente kjærlighetsdikt.

Det er ikke første gang det skjer. I 1978 utkom en bok med den nesten likelydende tittelen «Dikt om kjærlighet på godt og vondt», den gang med originalillustrasjoner av Kai Fjell. «Ømme og stillferdige dikt,» skrev en seinere ikke helt ukjent herre ved navn Ole Robert Sunde i Moss Dagblad.

Dette utvalget er temmelig likt. Begge utgivelsene inneholder dikt fra samtlige samlinger av Prytz - minus den første, «Da senker jeg mine våpen» (1945) - med hovedtyngden hentet fra de to siste.

Hallomann

I dag skal man sannsynligvis være litt opp i årene for å kjenne til Prytz\' forfatterskap. I 70-årene og tidlig på 80-tallet var han nærmest for en rikskjendis å regne, kjent som hallomann og kommentator i radio og TV. «Norges vakreste mannsstemme» ble det sagt, et yndet intervjuobjekt og en etterspurt gjest i skoler, på psykiatriske sykehus og i andre institusjoner. Denne tida var høydepunktet i en skrivekarriere med mange opp- og nedturer.

Med sin blanding av sentrallyrikk og tidskritiske dikt fikk hans første diktsamlinger jevnt bra kritikk, men vakte ikke den store oppsikt. Best er kanskje hans gjendiktninger av Jacques Prévert og Kathleen Raine - to lyrikere som Prytz står nært både i livsholdning og skrivemåte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samfunnskritikken skjerpes i samlingen fra 1966, men også her opptrer Prytz først og fremst som kjærlighetslyriker. Det er kjærlighetens vilkår i en stressete, materialistisk og kommersiell tidsalder som opptar ham både her og i 70-tallsdiktene.

Nervesammenbrudd

De ble til etter at Prytz hadde vært gjennom et nervesammenbrudd og et lengre opphold på en psykiatrisk klinikk. Det er de personlige erfaringene fra denne tida som tjener som klangbunn for Prytz\' 70-tallsdiktning, også i romanen «De vindskeive» som for alvor gjorde ham kjent, og som Ingvar Moe i Dag og Tid kalte den viktigste boka i 70-åra. «De vindskeive», det er de som har bukket under for hverdagens press og bekymringer. Det er de Prytz gjorde seg til talsmann for i 70-årene - i jevne, ukunstlete dikt som taler fra hjerte til hjerte, og i dikt som søker å fange inn den særlige atmosfæren ved psykiatriske sykehus.

Lavmælte bruksdikt kalte en anmelder dem. Det er personlige dikt, hudløse dikt; ikke minst er det dikt som uttrykker en visjon om et samfunn med mindre rigide kjønnsroller. «Norges første myke mann,» kalte Prytz seg selv med mild ironi i intervjuer han ga, «merkelig forresten at kvinnebevegelsen ikke har oppdaget mine dikt...»

Høystemt

Nå får nye lesere anledning til å stifte bekjentskap med denne lavmælte kjærlighetslyrikeren. I jubileumsutvalget er de fleste diktene som har direkte relasjon til nervesammenbruddet, tatt vekk. Tilbake står en rekke dikt som besverger kjærligheten mellom mann og kvinne som nærhet og nærvær, en kjærlighet som både omfatter ømhet og erotikk, en grenseløs kjærlighet som det het i gamle dager mens dikterne ennå var så blyge at de ikke kalte kjønnsorganene med deres rette navn.

Har kjærlighetsdiktene til Prytz tålt tidas tann? Taler de til tidas unge? Jeg håper det. Han kan være lovlig høystemt når han i 1960 taler om «øyenbrynsbuenes/tempelhvelv./ Blyge er hendene våre/foran mysteriet/ydmyke våre hjerter. Guds pil/har rammet dem» . Men i mange av 70-tallsdiktene taler romantikeren Prytz i et ganske annerledes dempet tonefall, som nettopp derfor er vel så uttrykksfullt.