Romantikk i blinde

Blind massør møter ambisiøs arkitekt. Er det mulig å gjøre filmromantikk mer irriterende åpenbar enn i «Ved første øyekast»? Det er bare snakk om hvor lang tid det tar. To timer er for lenge.

På en helsefarm møter den utbrente New York-arkitekten Amy Benic (Mia Sorvino) blinde Virgil Adamson (Val Kilmer) som jobber som massør.

Hun har tidligere vært gift med en mann med et «følelsesliv som en såpekopp», blir nysgjerrig på Virgils blinde, sanselige verden og forelsker seg i dette.

Likevel ønsker hun å gi ham synet tilbake - og finner en New York-lege (Bruce Davidson) som kan operere ham. Han er selvfølgelig ikke forberedt på hva splitter nye farger og former gjør med hjernen og han blir ikke en-av-oss, selv med synet i orden.

Paret plages av fordommer og blir motarbeidet på filmriktig vis. Dette blir full festbrems og gjør bare at filmen blir altfor lang.

Val Kilmer må ha brukt re-search-tida i solariet i stedet for å gjøre rollestudier som blind mann. Han spiller den blinde Virgil som Schwarzenegger-keitete Stevie Wonder-parodi, selv når han famler seg fram selv på sin egen kjente kjøkkenbenk.

Det hjelper knapt at Mia Sorvino gjør arkitekt-Amy til en dame man får lyst til å få i nabosetet på toget. Det mest forsonende ved filmen er at historien er sann.