Romantikk som integrering

KJÆRLIGHET: Det romantiske ekteskapet er lakkmus-testen på om en innvandrer er integrert.

Skal ekteskap bygga på romantisk kjærlighet? Dette spørsmålet dominerer debatten om integrering. Det handlar om når multikulturaliteten krysser skillet mellom det fargerike og mørkemannsaktige, eller mellom mangfold og undertrykking. Den romantiske kjærligheten utgjør grensene for toleransen vår i møtet med det ikkje-vestlege. Me kan akseptera svært mykje, men ikkje at valget av livsledsagar skal styrast av noko anna enn den ubereknelege og lunefulle emosjonelle gnisten som plutseleg kan oppstå mellom mennesker. Skikkar som legger vekt på andre hensyn, uansett kva det måtte vera, øver vold mot individet. Aller verst er det når unge kvinner og menn sjølv velger å gifta seg utfra andre logikkar, for då har volden slått inn og virkar på eit psykologisk nivå.

MEN DEN ROMANTISKE kjærligheten er ikkje eit almen-menneskeleg fenomen som finst på tvers av både kulturar og epokar. Han er resultatet av ei europeisk, historisk utvikling. Forløparen var den pasjonære kjærligheten i 1600-tallets Frankrike, som braut radikalt med tidlegare former og fekk ei rekke særeigne trekk. Å elska eit anna menneske kunne ikkje lengre henga samen med om det var modig, vakkert, dyktig, ærefullt, dydig, mektig eller rikt. Alt dette blei uvedkommande og kunne berre forurensa og degradera den reine kjærligheten, som reiv seg laus fra og heva seg over alle slike sosiale, estetiske, religiøse eller økonomiske faktorar. Kjærligheten skulle berre følga si eiga, indre stemme. Han skulle vera prinsippielt uransakeleg og ulogisk, og ramma som lyn fra klar himmel. Dersom det fantest noka fornuftig eller strategisk årsak, var det sterk grunn til å mistenka kjærligheten for å vera både falsk og tilgjort. Særleg ille var det dersom han fungerte samfunnsmessig byggande og styrka sosiale posisjonar og alliansar. Derimot viste kjærligheten seg i den aller reinaste og mest ekte forma når han var potensielt ødeleggande og destruktiv for dei involverte.

DETTE REINE BILDET av kjærligheten har forfulgt oss siden. Me skal elska totalt uten baktankar, ganske enkelt fordi det er tent ei flamme i oss. Men alle veit at det skjer noko heilt anna i praksis. Me elsker folk som tilfredsstiller eit stadig snevrare skjønnhetsideal, og dei utvalgte skal likna mest moglig på oss sjølv når det gjelder smak, interesser og klassebakgrunn. Penger er ikkje noka ulempe, status får blodet til å brusa og særleg makt har ei eiga evne til å skapa glødande, opphøyde kjensler. Det er ikkje mange som gifter seg noko særleg under si stand, sjølv om det nå er definert som å vera like smart, vellykka eller heldig som ein sjølv. Ekteskapet blir ein eufemisert del av det strategiske nettverket. Men alt dette er skitne sannhetar ingen kan vedkjenna seg utan å bli degradert som mennesker. Relevante, sosiologiske faktorar blir skandaløse og illegitime i kjærlighetsspråket som dominerer både privat, offentleg og i politikken. Desto meir provoserande blir møtet med andre kulturar som åpent dyrkar og feirer praksisane me benekter av ideologiske grunnar. Invandrarane sine ekteskapspraksisar blir eit ubehageleg speil for oss sjølv fordi dei avmystifiserer kjærligheten og gjør han meir jordisk. Derfor krever me doble standardar av dei også, slik at ærligheten ikkje skriker oss altfor mykje i augene.

PÅ MANGE MÅTAR tilhører det romantiske ekteskapet rekka av grandiose, himmelstormande og utopiske eksperiment i det moderne Europa - og det er minst like umoglig å realisera som dei politiske og økonomiske utopiane. Me forstår begjæret som ei intens, men flyktig flamme. Derfor blir det eit halsbrekkande forsøk på å oppheva tidsdimensjonen når det skal bæra parforholda gjennom grå kvardagar og alle slags belastningar. Når den romantiske kjærligheten lover evig rus, er det ein søt illusjon som berre gjelder for øyeblikket. Det er alle inforstått med. Likevel blir det vakre tidsbedraget «evig kjærlighet» einaste legitime grunnlaget for ein varig institusjon som ekteskapet. Fordi det romantiske imperativet er sjølvmotseiande og umoglig å leva opp til, har ekteskapet blitt den største sosiale risikosonen vår, kor relasjonen til barna, den psykiske helsa, økonomien og til slutt plassen i samfunnet står på spill. Skilsmisser og familieoppløsningar har ført til at den utopiske begeistringa har gått over. Me er vel like slitne av denne utopien som alle dei andre moderniteten har lokka med.

MEN MØTET med invandrarar fra asiatiske og afrikanske kulturar har gitt han nytt liv. Dei har blitt ei viktig misjonsmark for det romantiske kjærlighetsevangeliet. Som i den tradisjonelle, kristne misjonen går det ikkje an å avvisa bodskapet. Det skuldast at alle slags fornuftsbaserte, familiære arrangement er moralsk underlegne. I våre auger er det romantiske ekteskapet ein del av menneskerettane - kanskje den mest grunnleggande av dei alle. Det grusomste er å ikkje få leva ut kjenslene sine. Derfor må folk fra andre kulturar tvingast til å gjenta det sjølvdestruktive, sosiale eksperimentet vårt. Til sitt eiget beste, fordi alle alternativ smaker av underkastelse og gamle kulturelle åk. Den romantiske kjærligheten står for reinhetsideologi. Enten er han tilstade, i den mest ekstatiske og ubereknelege forma, eller så er kjærligheten totalt fraverande. Å antyda gradualisme er kjenslemessig kaldt og avstumpa, og å kompromissa med den romantiske kjærligheten er menneskefiendtleg. Tendensielt blir det derfor umoglig å skilla mellom fornuftige arrangement som alle dei involverte støtter, og regulære overgrep. Ved å strekka tvangsbegrepet så langt at det omfattar alt utanfor det romantiske kjærlighetseksteskapet, blir det både blir totalitært og ubrukeleg.

BØR DET STILLAST bestemte krav til invandrarar for å få statsborgarskap? Språkferdighetar og kjennskap til norsk demokratisk tradisjon har vore framme i debatten. Men i lengre tid har det romantiske ekteskapet i praksis fungert som kriterie for å bli anerkjent som ein del av det norske og vestlege kulturelle fellesskapet. Det er den avgjørande lakkmus-testen på om du i realiteten tilhører «oss» eller «dei andre». Kunnskapar kan ein tileigna seg reint instrumentelt og bereknande, og trenger ikkje seia så mykje om kva ein eigentleg føler for det norske. Derimot handlar det romantiske kjærlighetsekteskapet om det emosjonelle statsborgarskapet, og om den ekte og djupe psykologiske transformasjonen fra «det orientalske» til «det vestlege». Først når denne er gjennomført, kan me vera sikre på at folk ikkje er kulturelle femtekolonistar. Det personlege har ikkje berre blitt politisk. Det tenderer mot å bli det einaste verkeleg politiske.