KRIG OG KJÆRLIGHET: Rachel (Shiri Appleby) lever av å manipulere reality-friere som Anna (Johanna Braddy), i den skarpe, nye dramaserien «UnREAL».
KRIG OG KJÆRLIGHET: Rachel (Shiri Appleby) lever av å manipulere reality-friere som Anna (Johanna Braddy), i den skarpe, nye dramaserien «UnREAL».Vis mer

Romantikkens sirkusmanesje

Så var det mulig å lage skarp reality-satire likevel. «UnREAL» er en mørk kommentar om mistroen til romantikk.

Kommentar

Noen typer allmenn forferdelse er evige. Over påtrengende seksualitet, over ungdommens råskap, over kombinasjonen av de to. Andre har kort holdbarhetsdato. Smaken av noe gammelt slår fort inn. Bestyrtelsen over reality-tv som sådan er en slik en. Den nådde zenith med premierene på «Robinson-ekspedisjonen» i 1999 og «Big Brother» i 2001, for å vende tilbake i korte blaff i forbindelse med «Extreme Makeover» i 2004 og «Slankekrigen» i 2005.

Siden den gang har sånt forstummet. Kritikken gikk i stor grad ut på at det i seg selv var umoralsk å lage tv av mennesker som utleverer seg selv, og inntok en beskyttende holdning overfor intetanende deltagere. Den fikk stadig mindre slagkraft ettersom det viste seg at tusenvis av nordmenn syntes utlevering-mot-oppmerksomhet var en helt grei byttehandel, og det etablerte seg typer og forventninger som de mer enn gjerne spilte bevisst på.

Det måtte amerikanere til for å lage en virkelig skarp realitysatire, én som går langt videre enn den gjespende påpekningen at reality-tv fører med seg et og annet moralsk dilemma.

Tv2 var raskt ute med å plukke opp «UnREAL», en av sommerens mest omtalte nye dramaserier i USA, og denne uken ble første episode sendt på Tv2 Bliss. «UnREAL» handler om produsentene bak en populær gifteknivserie. Serien i serien er en blåkopi av «The Bachelor», men har fått et flortynt vi-vil-ikke-bli-saksøkt-filter som innebærer en ny tittel og marginalt forskjellige utvelgelsesritualer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En av serieskaperne, Sarah Gertrude Shapiro, var da også produsent for «The Bachelor» i seks sesonger, fanget av en kontrakt som fikk henne til å «ville brenne ned hele livet mitt» og som hun omsider kom seg ut av ved å true med å ta sitt eget liv. Noe av det som gjør «UnREAL» avhengighetsskapende, de irriterende store bokstavene i tittelen til tross, er noe av den samme ambivalensen: Den spiller uhemmet på de samme dramaturgiske honningfellene den er kritisk til, der det bygges opp mot uunngåelige erklæringer og avvisninger og avsløringer av hvem som kanskje føler hva.

Fremdeles vet Shapiro hva hun driver med. Selv oppdaget hun at hun var ekstremt dyktig i jobben hun hatet, og at dét å manipulere deltagerne i «The Bachelor» var noe hun gjorde skummelt lett og effektivt. Marionettemesterne i «UnREAL» er den nådeløse produsenten Quinn (Constance Zimmer) og hennes håndlanger Rachel (Shiri Appleby), seriens hovedperson. Deltagerne skal dyttes inn i ferdig etablerte roller som bad girl eller desperat, aldrende mamma. Rachel er den som har størst kvaler knyttet til å utnytte deltagernes komplekser og nevroser, men som også gjør det bedre enn alle andre.

«UnREAL» tar stadig mørkere volter. Alle grenser tråkkes over. Selv de av deltagerne som har et distansert forhold til hele lipgloss-fesjået, og som prøver å følge sine egne strategier, erfarer at de blir valset over av produsenter med enda færre skrupler enn dem selv. «UnREAL» er ikke så opptatt av å vise at manipulasjoner skjer i realityserienes gullmalte kulisser, men tar for seg hvordan og hvorfor. Quinn og Rachel er intenst oppmerksomme på hvilke forventninger og kutymer som er knyttet til drømmen om den romantiske kjærligheten, og hvilke håp, skuffelser og rivaliseringer de kan lokke frem.

De to vet godt hva som er mønstrene og mekanismene i slike prosesser, hva som styrer hekt og betatthet og behov som ikke har noe som helst å gjøre med hvordan kjemien mellom to personer egentlig er. Hva er det deltagerne ønsker å bli sett for, hva er det ved dem som gjør at de frykter de ikke kan elskes? Det er disse knappene Rachel leter seg frem til og trykker på, akkurat passe hardt. Hun får sjalusi til å blomstre opp og tårene til å sprute frem akkurat når hun vil. Og så klart er det henne, den uutgrunnelige og utstudert unnselige, som Ungkaren selv fatter størst interesse for.

For etter hvert stilles også Rachel og Quinn, som står i med seriens gifte medprodusent, overfor utsiktene til noe som kanskje er romantikk. De har begge bygget karrieren på overbevisningen om at kjærlighet er en illusjon som kan konstrueres og ødelegges, der de kjenner alle algoritmene, bedragene og selvbedragene. De frykter at de kan være i ferd med å falle for noe de for lengst har gjennomskuet.

Men også de to kynikerne strever med å stå imot, selv om de forakter seg selv for det — oppå alle de andre tingene de allerede forakter seg selv for. Slik strekker serien seg ut over kulturkommentaren og satiren og tar for seg noe mer allment, om enn satt på en skarp spiss: Mistroen til drømmen om kjærligheten, og samtidig håpet om den, som ikke helt lar seg utslette og som rører på seg og slår med halen når noen kommer og pirker i det. Shapiro og hennes kollaboratør Marti Noxon gir for øvrig de to helt rett i å være skeptiske til mennene de møter, og mennene gjør like utvilsomt helt rett i å være skeptiske til dem.

Bak de moralske dommene over de mest utleverende formene for reality-tv ligger historien om hva som får folk til å utlevere seg, og hva som gjør publikum interessert i utleveringene. Det handler om hva som skal til for at man tror på noe, og hva som skal til for at man ler av andre som tror, av stakkarene som kjøper det seerne mener å gjennomskue. Det handler om kjærlighet og ubehag.  
 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook