Vakker, men kjedelig: Anders Danielsen Lie som Anders i filmen «Oslo, 31. august». «Det er en "flink" film. Men å gjøre ting riktig er ikke det samme som å være original eller interessant», skriver kronikkforfatteren. Foto: Filmweb
Vakker, men kjedelig: Anders Danielsen Lie som Anders i filmen «Oslo, 31. august». «Det er en "flink" film. Men å gjøre ting riktig er ikke det samme som å være original eller interessant», skriver kronikkforfatteren. Foto: FilmwebVis mer

Romantisering av IKEA-borgerskapet

Jeg kjente flere fra vestkanten som ble ofre for overdoser. «Oslo, 31. august» forteller ikke deres historie.

Joachim Triers «Oslo, 31. august» er filmen som ifølge anmelderne skulle si noe sant om min generasjon. Dessverre føler jeg meg ikke truffet. Snarere satt jeg hele tiden og lurte på når den moralske skjenneprekenen skulle ende og den egentlige filmen begynne.

Det er opplagt at mange liker «Oslo, 31. august». Filmen må være en av de mest hyllede norske filmene noensinne. Og vel er det flere positive trekk ved Oslo, 31. august. Skuespillerprestasjonene er gode, filmingen er flott, bildene av Oslo er vakre, musikkvalget plettfritt og valg av settinger autentisk. Det er i det hele tatt en «flink» film. Men å gjøre ting riktig er ikke det samme som å være original eller interessant.

Oslo sentrum er scenen der Anders? historie utspiller seg. Hovedstaden fremstilles som en vakker by, men også et sted der trivialitet og tomhet gror som tyskerkål bak de fine fasadene. Anders? venner lever tilsynelatende velordnede liv, men egentlig er de lettere misfornøyde med tilværelsen alle sammen.

Samtidig som disse barna av storbyen har rundet tretti, har de mistet grepet om det som betyr noe. Det er generasjonen som gikk seg vill langs veien for å tilfredsstille forventningene som ble stilt til dem av ingen og av alle. Selvrealisering har blitt et konsept ingen vet hvordan de skal fylle med mening.

Anders er outsideren. Det som skiller ham fra vennene er at han tror han har gjennomskuet at tilværelsen i sin essens er meningsløs. Han innser at verken mer utdanning, kjærlighet, jobb eller unger kan være enden på regnbuen, noe vennenes misnøye bekrefter.

Alle vennene til Anders som lever «normale liv», gir inntrykk av å grine på innsiden. Dermed ser han ingen kamp igjen å kjempe i Oslo annet enn den han kjemper mot seg selv. Det blir også den eneste utveien av miseren.

Fremstillingen av det nyetablerte Oslo som en gjeng overutdannede, mediebevisste interiørelskere så vi allerede i 2006, i filmen Den brysomme mannen. Kan romantiseringen av IKEA-borgerskapet stadig fortelle oss noe vesentlig om oss selv? Eller er det bare det at en bestemt gruppe Oslo-folk ikke blir lei av å gå på kino og se hyllester av sin egen tilsynelatende begrensede hovedstadstilværelse?

Siden filmen følger hovedpersonen Anders tett, forventer vi som publikum å få svar på vårt mest opplagte spørsmål: Hvordan har en person som Anders endt opp som heroinavhengig? Som tidligere heroinmisbruker og morddømte Annika Östberg sa så fint på Skavlan: «Et menneske våkner ikke bare opp en dag og er heroinist». Verken på østkanten eller på vestkanten eller i Sverige.

Det publikum imidlertid får se, er hovedpersonen ha meningsløs sex med en partysvenske, løpe bleknebbet rundt i skogen, stappe steiner i lommene på hipsterjakka for å drukne, nekte for at ting vil ordne seg, og til slutt sette en dødelig dose heroin etter å ha vist grunnleggende pianoferdigheter i foreldrenes villa et sted på Vestre Aker.

Det er med andre ord ingen ting av det Anders foretar seg som besvarer spørsmålet publikum sitter med.

Mange vil påstå at det at det ikke er noe opplagt svar at på hvorfor Anders har blitt narkoman er en av filmens styrker. Trier vil ikke gi oss noen forklaring, ei heller stille noen klar diagnose. Det er en slags generasjonsfilm, og Anders vises frem som et symptom på det samfunnet han er oppvokst i. Tema er ikke først og fremst heroinen, men tiden, stedet og menneskene.

Likevel klarer jeg ikke å legge fra meg dopen. Det er noe i karakteren til hovedpersonen som brister. Anders har alle de opplagte trekkene til en fyr som er deppa. Og som «frustrert, ung mann i norsk film» fungerer han utmerket. Det er vestkantjunkien Anders jeg har problemer med. Som heroinist og som menneske overbeviser han ikke.

Kanskje er det fordi alt Anders gjør skildres med pinlig mye melodrama. Jeg tror uansett filmen ville hatt mer troverdighet om Anders bare var deprimert, og ikke heroinist i tillegg.

Flere anmeldere er enige om at særlig én scene i filmen er vellykket. Anders er på Åpent Bakeri i Parkveien og smuglytter til andres samtaler. Selv mener jeg at scenen blir så overtydelig at den grenser til å bli en tendensiøs og moralistisk skjennepreken overfor publikum.

Samtidig som Anders sitter på kafé og bekrefter sin ensomhet, sitter jeg i salen og venter på at han skal tenke eller gjøre noe som ikke bare er innmari fint hele tiden. Hva med noe upassende som viser meg at han tross alt er menneskelig og har noen iboende kontraster?

Men karakteren forblir skjønn, og dermed kunstig og endimensjonal. Anders, denne vakre og fortvilede mannen, kunne like gjerne vært kledd i en småblomstret kjole fra Lindex. De som kjenner eller har kjent en rusmisbruker, vet at det kan innebære både skuffelser og tillitsbrudd, noe filmen også skildrer i forholdet mellom Anders og dem han har hatt nærmest i livet sitt, som ekskjæresten og søsteren.

Men publikums sympati for Anders utfordres aldri, selv om det kunne gjort filmen mer interessant.

«Oslo, 31. august» spiller på alle de opplagte og riktige strengene. Derfor blir sangen om Anders og Oslo en sviske. Den passer for de fleste. Jeg vil anta at den flyter særlig motstandsfritt ned i magen til den gruppen mennesker som filmen tilsynelatende setter seg fore å kritisere. Det er kanskje en av grunnene til at den får såpass gode kritikker.

Personlig er jeg lei både av å lese bøker og se filmer som fremstiller Oslo-tilværelsens dekadente trivialiteter gjennom softlinse og romantiserer unge menn som roper ekkoløst etter misantropi og mer knark. De kan ikke fortelle meg noe jeg ikke vet fra før.

For øvrig er jeg selv fra vestkanten. Jeg har kjent flere der som fikk livet sitt endt av en overdose. Denne fine og pene filmen forteller dessverre ikke historien om dem.

Kronikken er en forkortet versjon av et essay publisert på Minervas nettsider.

Romantiserer misantropi og knark: Regissør av filmen «Oslo, 31. august» Joachim Trier (t.h.) og manusforfatter Eskil Vogt. «Jeg er lei av å se filmer som romantiserer unge menn som roper ekkoløst etter misantropi og mer knark», skriver Karen Thue. Foto: Berit Roald / Scanpix
Romantiserer misantropi og knark: Regissør av filmen «Oslo, 31. august» Joachim Trier (t.h.) og manusforfatter Eskil Vogt. «Jeg er lei av å se filmer som romantiserer unge menn som roper ekkoløst etter misantropi og mer knark», skriver Karen Thue. Foto: Berit Roald / Scanpix Vis mer