Romantisk kjemi

Det var bare et tidsspørsmål: Duoen Julia Roberts/Richard Gere måtte til pers for å gjenta suksessen med «Pretty Woman», og her er de. «Runaway Bride» er skreddersydd for kjemien dem imellom.

Ingen vil bli slått til jorda av selve historien, sydd over en lest gammel som Metusalem. Vi vet fra første stund hvor vi skal. Dermed gjelder det å utstyre vår filmreise med bærekraftige stjerner, samt nok vrier og pussigheter til å holde på interessen. Garry Marshall, regissør også på «Pretty Woman», har håndlag med romantiske komedier og tyner forutsigbarhetene for hva de er verdt. Det blir sjarmerende hygge ut av det.

Men det meste hviler nå på Roberts og Gere, først og fremst Roberts. Hun har åpenbar utstråling, teft for sjangeren og trives tilsynelatende mye bedre med Gere enn med stotrende Hugh Grant fra «Notting Hill». Gere på sin side spiller journalisten Ike Graham uten fiksfakserier og med avslappet troverdighet.

Ikke at innholdet er som hentet fra virkeligheten, det skulle tatt seg ut. Ike drar til en liten by i Maryland for å skrive den sanne historien om Maggie Carpenter (Roberts), en kvinne som tre ganger har forlatt sine brudgommer ved alteret og nå er blitt litt av en spøk for hele lokalmiljøet. Damen vil overhodet ikke vite av verken Ike eller avisen, selvsagt, i begynnelsen.

Legg til den alltid velopplagte Joan Cusack i en birolle, og du har en kinoens kakao med krem. Passende kos i høstmørket, altså.

<B>HAN MØTER HENNE:</B> Igjen og igjen på film.