Romantisk og vittig

Uhyre velspilt versjon av Jane Austens mesterverk.

FILM: Debutanten Joe Wrights nye versjon av Jane Austens «Stolthet og fordom» er fri for kreative nytolkinger eller oppsiktsvekkende regisprell. Med gamle versjoner i bakhodet blir man sittende og spørre: er Keira Knightley for pen som Elizabeth og er Matthew MacFadyen for lite arrogant som Darcy?Filmen pakker den nesten 200 år gamle historien inn i et effektivt, moderne filmspråk med tette bilder og raske klipp. Noe av den litt parfymerte avstanden som ofte skapes av en stiv scenografi, er borte her. Ballsalene bærer større preg av naturalisme, med dansende par som svetter og peser. På gårdsplassene er fornemme hester og vogner erstattet med feite griser og vraltende gjess som flyr mellom beina på de gifteferdige frøknene.

Klasseskille

Jane Austen ga som kjent få hint om klær, møbler og scenografi. Her har alltid det meste vært overlatt til bildetolkerne, og Wrights stab har valgt en litt «halvskitten» linje som virkelig kler denne historien om klasseskille i England tidlig på 1800-tallet.Versjonen utpreger seg også med sterke skuespillerprestasjoner. Keira Knightley stråler som Lizzy, den nest eldste og mest opprørske av de fem Bennet-søstrene. De er velsignet med en far som er like sterk på ironi som han er svak på handling (Donald Sutherland) og en mor som er hysterisk verpesyk på vegne av sine døtre, lattervekkende spilt av Brenda Blethyn.Moren kaster seg begjærlig over to fornemme herremenn som er nykommere på stedet. Den ene blir øyeblikkelig forsøkt spleiset med eldstedatteren Jane. Den andre, Darcy, er så søkkrik og adelig at han bare skaper frykt. Uutholdelig arrogant, mutt og klassebevisst er han også. Den eneste som ikke lar seg vippe av pinnen, er Lizzy, som tar igjen når hun overhører at hun ser «tålelig» ut.

Sarkasme

Derfra har vi det gående i en serie av intriger som har romanens/filmens tittel som bakteppe. Det dreier seg om Darcys stolthet og Lizzys fordommer og omvendt, og om kjærlighetens potensial for å overkomme disse hindringene.Kvinners mulighet for å gifte seg av andre årsaker enn økonomiske er historiens sosiale tema, og Jane Austen visste å behandle jentenes beklemte situasjon med store doser av giftig sarkasme. Scenen der den snobbete streberen av en prest, Collins (Tom Hollander), frir til Lizzy, er like morsom i filmen som i boka. Wrights film ivaretar den romantiske siden av historien nesten i overkant godt, men karikeringen av snobberiet er så tydelig at filmen aldri blir tannløs og søtladen.